Ole hadde sin oppvekst i Nesbyen, og først og fremst hans nærhet til smia på gården fikk stor betydning for hans valg av livsvei. Etter realskolen gikk turen til Skiensfjordens Tekniske Fagskole, der han tok eksamen i 1945. Det fulgte teknisk befalsutdannelse i Luftforsvaret, og etpar år etter befant han seg på Bardufoss. Weekendene i Tromsø brakte ham i kontakt med byen, såvel med arbeidslivet som med bridgen. Han dimitterte i 1948 etter å ha fått ansettelse ved et av byens entreprenørfirmaer. Og det aller viktigste: Han ble kjent med Anna, som i 1952 ble hans hustru. De bygde seg hus og tok sikte på å forbli Tromsøværinger. I 1959 fikk han riktignok tilbud om ansettelse ved Seims Verksted på Voss, der han ble i noen år. Tromsø-suget var imidlertid der, og i 1964 bar det nordover igjen.
Fritida var hele tida dominert av bridge. Han var en dyktig spiller, og han var dyktig til å organisere. Han ble med i Tromsø Bridgeklubb, og fikk raskt styreverv. Hans kapasitet og evner lot seg ikke skjule for Troms og Ofoten bridgekrets heller, og i to perioder ledet han kretsen i til sammen drøyt 11 år. Den siste perioden ble avbrutt ved at han gikk til topps i NBF, og han satt som president fra 1981 til 1983. Han kunne ikke se tilbake på store bragder ved bridgebordet på nasjonalt plan. Dertil ofret han for mye tid og krefter på organisasjonsarbeidet. Han var et typisk ja- og samfunnsmenneske som satte organisasjonens interesser foran sine egne. Det ble imidlertid noen kretsmesterskap, og i NM-parfinale var han flere ganger. Han var en verdig mottaker av forbundets hederstegn.
Ole hadde fått et navn som ypperlig verkstedmann med pedagogiske evner. Dette kom Tromsø Skibsverft for øre, og i 17 år kom «Verven» til å være hans arbeidsplass. Kvalitetssikring og oppfølging av lærlinger og nyansatte var hans hovedbeskjeftigelse.
Det ble imidlertid trangere tider i verkstedbransjen, og han takket Ja til å bli yrkeslærer ved Nordkjosbotn videregående skole. Sykdom satte etter hvert sitt preg på tilværelsen, og etter 5 år «på landet» var Anna og Ole tilbake i Tromsø som pensjonister i l989. Dette ble imidlertid Oles farvel med bridgen. Han hadde allerede i mange år vært et skattet medlem i byens Odd Fellow – losje, der han gjorde en utrolig innsats så lenge kreftene holdt. Hans skapende evne fikk han til fulle bruke da han gjenopptok sin favoritthobby fra smia hjemme, der han smidde sin første kniv før han var 10 år. Han stiftet i 1995 et knivmakerlag som etter hvert skaffet seg verksted og undervisningsrom. Det ble en forening av dimensjoner. Her underviste han flere av sine losjebrødre såvel som andre interesserte i den edle kunst å lage kniver. Han holdt sogar knivmakerkurs i Longyearbyen.
Da den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton gjestet Tromsø i juni 2012, ble hun av universitetsrektor Aarbakke overrakt som gave en kniv som Ole hadde laget. Hun kvitterte med et diplom og et kronestykke.
Som motto for denne nekrologen kunne ha stått «Ute av øye, ute av sinn». Ole har ikke vært i bridgemiljøet på nesten 20 år, og svært mange av hans klubbkamerater, styremedlemmer og konkurrenter er gått bort før ham. Ikke desto mindre var det sårt å registrere at kun eks-sekretær Steinar Martinsen hadde sett det likt å vise ham den siste ære. Losjebrødrene sørget imidlertid for at kirkebenkene var ganske tett besatt. Seremonien var vakker. Presten tegnet bildet av samfunnsborgeren Ole Smestad slik alle vi som var til stede kjente ham, og lyste fred over hans minne.
Aage Irgens
Fritida var hele tida dominert av bridge. Han var en dyktig spiller, og han var dyktig til å organisere. Han ble med i Tromsø Bridgeklubb, og fikk raskt styreverv. Hans kapasitet og evner lot seg ikke skjule for Troms og Ofoten bridgekrets heller, og i to perioder ledet han kretsen i til sammen drøyt 11 år. Den siste perioden ble avbrutt ved at han gikk til topps i NBF, og han satt som president fra 1981 til 1983. Han kunne ikke se tilbake på store bragder ved bridgebordet på nasjonalt plan. Dertil ofret han for mye tid og krefter på organisasjonsarbeidet. Han var et typisk ja- og samfunnsmenneske som satte organisasjonens interesser foran sine egne. Det ble imidlertid noen kretsmesterskap, og i NM-parfinale var han flere ganger. Han var en verdig mottaker av forbundets hederstegn.
Ole hadde fått et navn som ypperlig verkstedmann med pedagogiske evner. Dette kom Tromsø Skibsverft for øre, og i 17 år kom «Verven» til å være hans arbeidsplass. Kvalitetssikring og oppfølging av lærlinger og nyansatte var hans hovedbeskjeftigelse.
Det ble imidlertid trangere tider i verkstedbransjen, og han takket Ja til å bli yrkeslærer ved Nordkjosbotn videregående skole. Sykdom satte etter hvert sitt preg på tilværelsen, og etter 5 år «på landet» var Anna og Ole tilbake i Tromsø som pensjonister i l989. Dette ble imidlertid Oles farvel med bridgen. Han hadde allerede i mange år vært et skattet medlem i byens Odd Fellow – losje, der han gjorde en utrolig innsats så lenge kreftene holdt. Hans skapende evne fikk han til fulle bruke da han gjenopptok sin favoritthobby fra smia hjemme, der han smidde sin første kniv før han var 10 år. Han stiftet i 1995 et knivmakerlag som etter hvert skaffet seg verksted og undervisningsrom. Det ble en forening av dimensjoner. Her underviste han flere av sine losjebrødre såvel som andre interesserte i den edle kunst å lage kniver. Han holdt sogar knivmakerkurs i Longyearbyen.
Da den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton gjestet Tromsø i juni 2012, ble hun av universitetsrektor Aarbakke overrakt som gave en kniv som Ole hadde laget. Hun kvitterte med et diplom og et kronestykke.Som motto for denne nekrologen kunne ha stått «Ute av øye, ute av sinn». Ole har ikke vært i bridgemiljøet på nesten 20 år, og svært mange av hans klubbkamerater, styremedlemmer og konkurrenter er gått bort før ham. Ikke desto mindre var det sårt å registrere at kun eks-sekretær Steinar Martinsen hadde sett det likt å vise ham den siste ære. Losjebrødrene sørget imidlertid for at kirkebenkene var ganske tett besatt. Seremonien var vakker. Presten tegnet bildet av samfunnsborgeren Ole Smestad slik alle vi som var til stede kjente ham, og lyste fred over hans minne.
Aage Irgens