Bridge er en hobby som heldigvis har den egenskapen at hvis du først er fanget av spillets fascinasjon, så er du bridgespiller for livet. Å spille bridge innebærer i utgangspunktet nærmest ingen kostnader verken til deltagelse eller utstyr. Alt som kreves for å utøve hobbyen vår er fire spillere og en kortstokk. Mange har nok opplevd å spille bridge i baksetet av en buss, på tog eller båtreiser, eller i andre spartanske omgivelser. Så heller ikke lokalitetene er avgjørende for å få til en hyggelig kortstund.
Det er først når man blir medlem av en klubb at det å spille bridge innebærer visse økonomiske uttellinger. Men heldigvis er bridge en hobby der utgiftene til medlemskap og spilling i klubb er relativt lave. Neppe noen må ut med mer enn to – tre tusen kroner i året for få å sin ukentlige bridgeopplevelse. Så bridge tåler godt å bli sammenlignet med andre hobbyer ut fra et kostnadssynspunkt. Det er nok bare de ivrigste turneringsspillerne som behøver å ofre økonomien en tanke.
Derfor skulle man vel forvente at antall bridgespillere her i landet bare ville øke og øke? Helt så enkelt er det nok likevel ikke. Som det å lære og sykle, svømme og gå på ski og skøyter, så krever det å lære å spille bridge i oppstarten en periode med instruksjon og trening før den enkelte føler at man behersker spillet og opplever gleden ved å delta. Dessverre viser det seg at mange av de som har en positiv innstilling til å forsøke å lære seg å spille bridge, likevel faller fra etter kort tid. Det skyldes naturligvis ikke at det å spille bridge på et grunnleggende nivå er så komplisert at de ikke ville kunne makte det.
Nei, årsaken må nok først og fremst søkes i de omgivelsene som nykommeren møter. Husk at begynnerens første møte med de faste klubbspillerne som oftest vil føles som å møte en Muhammed Ali, en Bjørn Dæhli eller en Hjallis. De færreste klubber har naturligvis noen spillere av slik kaliber i sine rekker, men det er ikke få klubber som har spillere som oppfører seg som om de var det - og kanskje spesielt mot nykommere. Dessverre kan effekten av et noe ublidt møte med klubbmiljøet fort være den at begynneren skremmes bort av spillere som selv har glemt hvordan det var å komme ny og uerfaren inn i en klubb. Ser vi på tallene over hvor mange som deltar på bridgekurs rundt om, og så ser hvor mange av disse vi senere finner igjen som medlemmer i klubbene, er det gjerne forstemmende lesning. NBF regner at det i snitt bare er rundt 10% av de som deltar på begynnerkurs som blir klubbspillere. Og andelen er nok dessverre enda lavere etter noen tid. Kanskje er det like mange nykommere som gir opp, og finner at å spille bridge i en klubb nok ikke var noe for dem, som de som blir værende og over tid blir faste deltagere på klubbkveldene. Erfaringen viser også at de som en gang har blitt «skremt» bort fra en klubb opplever dette som så traumatisk at de meget vanskelig lar seg rekruttere til klubbspill på et senere tidspunkt.
Å invitere nybegynnere til klubben krever derfor både omtanke og forberedelser for klubben. De etablerte medlemmene må være innstilt på å bidra til at forholdene legges til rette for nykommerne, selv om de i en overgangsperiode vil kunne føle at klubbkveldene ikke gir dem de utfordringer de er vant til. Styret bør klart gi uttrykk for hvilken atferd de forventer av medlemmene, og at det ønsker å prioritere å tilrettelegge for at de nye skal finne seg hjemme i klubben. På fagspråket kalles dette for å etablere et «læringsmiljø» i klubben, slik at de som ønsker å utvikle sine bridgeferdigheter får nødvendig støtte og oppmuntring på klubbkveldene.
Styret må imidlertid være forberedt på at enkelte medlemmer vil motsette seg slike endringer, og kanskje også true med å forlate klubben. Vårt råd vil i så fall være at styret bør ta dette opp til en åpen diskusjon i klubben, og eventuelt risikere å gi slipp på enkeltmedlemmer , hvis det er et flertall av medlemmene ønsker å gjennomføre de endringene som klubbstyret mener er nødvendige for å rekruttere nye medlemmer til klubben. Styret bør ha en grunnholdning at hvert medlem teller like mye for klubben, og at det er deres oppgave å tilrettelegge for at flertallets ønsker og behov ivaretas best mulig. Dette kan naturligvis føles vanskelig å etterleve ettersom det innebærer at man ikke kan tilgodese enkeltmedlemmer de privilegier og preferanser de kanskje mener seg berettiget til på grunn av deres bridgefaglige kvaliteter.