Dette har jeg skrevet gjentatte ganger om før, men det har vært mest om utspill. Jeg sverger til invittutspill mot NT, der jeg med et lite kort forteller at jeg angriper i egen farge og har jeg har minst en honnør der. De gangene jeg leiter etter makkers farge, viser jeg det ved å spille ut mitt høyeste eller nest høyeste kort i fargen. Argumentet er at jeg kan nesten ikke huske i første stikk å hatt behov for å vite eksakt hvor mange kort makker har i fargen, men det har vært vesentlig å vite om han spiller ut fra en farge han har noe i eller ikke. Fordeling vises med andre kort i utspillsfargen.

Jeg tror jeg som spillefører har hatt mer nytte av fordlingsutspill fra motparten. Kommer toeren ut fra 4.høyeste eller norsk fordeling, så vet jeg jo hvordan fargen sitter? Og motparen kan ikke avvike særlig ofte fra sine avtaler heller. Da blir det uetisk.

Det verste jeg vet at når makker spiller toeren fra tre små, bordet dukker opp med tre tasser og jeg har f.eks Kxx. Akkurat dette skjedde i et spill med tannlegen fra Gjøvik og enkel sjel som jeg er, returnerte fargen begge gangene jeg var inne. Spillefører hadde EDKnx i utspillsfargen og likte seg godt. Min makker hadde KJxx i annen farge enn den han spilte ut (jeg hadde esset og damen satt i kapp) , men det fant jeg ikke ut før det var for seint. "Hadde du kommet inn en tredje gang, hadde du kanskje skifta til spar, makker?" sa han med en god posjon ironi. Jeg skjønner ikke dette.



Så til invitt inne i spillet. Også her er jeg en enkel sjel og priorierer å vise om jeg har honnør(er) i fargen jeg spiller eller om jeg prøver å finne makker. Dette betyr at jeg nedprioriterer å vise hvor mange kort jeg har i fargen første gang jeg spiller den. Det neste kortet er fordeling fra gjenværende. (Skrevet i etterkant: Dette ser jeg har to sider og kan kanskje forbedres ved å finne posisjoner der lengde/styrke kan kombineres, f.eks nest minste fra H843 og H732)

I mitt sinn trodde jeg alle spilte sånn, men jeg opplever stadig at kommunikasjonen svikter. I klubben hadde jeg 752 og spilte gjennom bordet som hadde D109. Makker hadde EKKnx, men fant ikke ut hvor mange kort jeg hadde når jeg spilte syveren fulgt av femmeren, og ikke femmeren fulgt av syveren. "Jeg trodde du lærte deg fordeling i oppveksten, Snurr", var meldingen jeg fikk. Min regel er sånn: "Første kort viser om jeg har honnør eller ikke, neste kort er fordelilng fra gjenværende"

Så leser jeg siste BIN og Sartaj Hans sine artikler liker jeg å lese. Som regel mye fornuftig, men også han spiller annerledes enn meg. Han har likevel et godt poeng med å stille spørsmål om det er posisjoner der det er mer å vinne på å spille fordeling i invitten enn å gjøre det som etter hvert er blitt vanlig, nemlig å spille sitt minste kort når en har honnør.

		Jeg refererer: "Makker spilte ut ruter 10 til mitt ess. Så hjerter to tilbake til knekten og makker  tok for esset. Så visst han ikke hva han skulle gjøre, fordi spillefører kunne da ha 5-3-5-0 og kløveresset var katastrofe. Han spilte en hjerter til, men da føyk dette hjem. Ut med trumfen og ruter til nieren. Alle bordets kløver forsvant. Min feil, fordi jeg skulle spilt hjerter fem tilbake og fulgt på med toeren for å vise fire stykker!" Jeg ser poenget, men dette er ikke slik jeg spiller. Toeren er i min verden rett kort og sier at jeg har en honnør. Det har ingenting med fordeling å gjøre. Så følger jeg på med femmeren under esset  og viser dermed at jeg har tre stykker igjen. Makker tar for kløveresset og vi beiter.

I spillet over går det an å kombinere styrke og fordeling, men det er ikke alltid mulig. Min anbefaling er at et kort kan brukes til kun ett signal, og da velger du rekkefølgen styrke/svakhet med første kort og fordeling med neste. Sartaj Hans sier i artikkelen at "slike regler er avhengig av posisjonen". Lykke til, sier jeg da.