I Kristiansand har vi en fantastisk flink sykkelmekaniker. Alle kjenner han og alle ønsker at han skal ta vårpussen på sykkelen din. Han heter Than og kommer opprinnelig fra Vietnam. Jeg vet ikke hvor lenge han han bodd i Norge, men det er mange år, minst tjue. De fleste vietnamesiske innvandere er arbeidsjern ut av en annen verden og de aller fleste er integrert på en god måte. De "skiller seg ut" likevel etter mange år, fordi de sliter med det norske språket. Det er noe med både ordstillingen og tonefallet de ikke mestrer. Ikke noe galt i det, om du skulle oppfatte at jeg mener det.



Dere som kan litt språkvitenskap, vil vite at ironi er en avansert språkform. En skal beherske et fremmed språk svært godt før en først kan forstå når en samtalepartner er ironisk. Enda mer avansert er det selv å bruke ironi i sitt budskap.

For noen år siden kjøpte jeg sykkel fra den butikken Than jobber på. En vanlig deal er at kjøper du en litt dyr sykkel, er det inkludert gratis service innen en viss tid. Jeg benyttet med av dette tilbudet og kom med sykkelen etter noen måneder for justering, smøring og vanlig vedlikehold. Samtalen mellom meg og Than gikk omtrent slik:

Than:  "Er du fornøyd med sykkelen din?"

Jeg: "Ja, men det er et problem. Når bakkene blir bratte, så går sykkelen seinere og seinere.."

Than: (etter å ha tenkt seg litt om). "Tror ikke sykkel feil.."


Dette humret jeg av den gang og tenkte at det var morsomt at han ikke forsto ironien i det jeg sa. Dette viste jeg selvsagt ikke på noen måte, høflig som jeg er. I ettertid har jeg tenkt på at Than kanskje tenkte akkurat motsatt av hva jeg gjorde. "Stakkars nordmann som ikke skjønte at jeg gjorde narr av at han var dårlig til å sykle i motbakker". 

Nok om det, fordi jeg har en innsender som jeg sliter med akkurat det samme som over. Baard Olav Aasan har emigrert den motsatte veien og er bosatt i Thailand. Han sender meg mailer titt og ofte. Det er alltid hyggelig å få brev, men noen ganger er han tilsynelatende sinna på meg. Kanskje er han ironisk eller kanskje synes han jeg er en dust. Jeg håper i beste fall at sannheten er et sted midt i mellom.

Det han har tatt tak i denne gangen, er min uttalelse om at jeg ikke følte meg komfortabel med at jeg var blitt en "blogger". Selv ønsker jeg å framstå noe mer seriøs enn fjortisser og fotballfruner, men kanskje er også jeg rammet av den sjelsettende sykdommen "manglende selvinnsikt"

Her er  i alle fall siste hilsen fra Thailiand.


Hei Snorre

 
___________________________________________________________________________________________________

Jeg jobber hardt med å ikke kommentere kommentarer, men det går som regel dårlig. Derfor henger jeg på denne halen. "Å høyne kvaliteten på det du skriver, Snurr, innebærer i all  enkelthet at du må bli mer enig i det jeg mener..."