Om å ri sine kjepphester

Av Boye Brogeland

Lørdag 9. januar – samme dag som BIN 5/6-15 når våre mest urbane abonnenter – legger Snorre Aalberg ut ”Om å velge sine slag” på NBFs nettsider. Her kommer han med kritikk av to artikler som har stått på trykk i BIN – ”Juksemakere gjennom tidene” og ”Det kan ikke skje hos oss?” – og det er særlig omtalen av Per Breck og Reidar Lien som Snorre reagerer på. Mest kritisk virker Snorre å være til artikkelforfatter Christian Vennerød, som han hevder ”har mistet gangsynet”.

Helt siden jeg uforvarende kom i sentrum for den internasjonale jukseskandalen, har jeg forsøkt å være åpen for informasjon, ærlig i møte med de involverte og rettferdig i forhold til hva jeg har brakt videre. Dette er ingen enkel øvelse, men en øvelse jeg har gått til med gode intensjoner og utført etter beste evne. Det samme gjelder for omtalen av juks i BIN.

I begynnelsen av november gikk diskusjonen fortsatt livlig på Bridgewinners rundt den internasjonale jukseskandalen. Det var med stor overraskelse at jeg leste at tidligere WBF-president Bobby Wolff hevdet at Norge hadde vært representert av juksemakere. Det var også interessant at Harald Skjæran, trolig som en imøtegåelse av Wolffs beskyldninger, innrømmet at det var kjent at man burde holde kortene tett til seg når man spilte mot Breck, men at Breck–Lien aldri hadde blitt tatt for juks.

Med bakgrunn i skriveriene på Bridgewinners ønsket jeg å finne ut mer om hva Wolffs beskyldninger dreide seg om. Var det bare løse rykter, eller var det basert på faktiske forhold? Jeg tok derfor kontakt med en rekke personer som hadde kjennskap til Norges åpne landslag på denne tiden, og ulike episoder som ble referert fra ulike kilder, vitnet om at Wolffs påstander slettes ikke var basert på fri fantasi.

Det har ikke vært et stort poeng verken for Christian Vennerød eller BIN å bevise at Breck–Lien drev med noe som kan defineres som juks. Basert på informasjonen som var kommet ut via Bridgewinners, ville det imidlertid vært en unnlatelsessynd av BINs journalist ikke å nevne at det har blitt stilt spørsmål også ved navngitte norske landslagsspillere når det kommer til juks og uetisk spill.

Hva er så juks eller uetisk spill? For meg er det juks når man bevisst bryter bridgelovene for å oppnå en fordel. Etter mitt syn jukser man når man anstrenger seg for å se i motpartens kort. Man jukser når man overhører eller ser hva som skjer ved et annet bord og benytter seg av den ulovlige informasjonen. Man jukser også når man med overlegg utnytter makkers tenkepauser, eller velger å holde tilbake konkrete opplysninger motparten burde fått nyss om.

Juks trenger altså ikke å være en nøye planlagt avtale med makker om å utveksle essensiell informasjon. Jeg håper både NBF og Snorre synes det er viktig å slå ned på all type juks og uetisk spill, også lovbrudd som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i.

Snorre bruker til dels sterke ord om BINs dekning av saken, blant annet ”overtramp” og ”heksejakt”. Her mener jeg NBFs blogger/journalist bommer på ballen. Hva har Snorre gjort for å nærme seg sakens kjerne? Er han opptatt av å analysere momenter som ikke passer med hans syn? Er han mest interessert i å drive kampanjejournalistikk? Kan agendaen hans være påvirket av at både Vennerød og undertegnede tidligere har vært kritiske til hans journalistiske metoder?

Jeg kontaktet generalsekretær Allan Livgård og president Jostein Sørvoll med oppfordring om at denne saken ikke burde blåses videre opp via NBFs nettsider. BIN har ikke vært på jakt etter å skape verken en sensasjon eller en norsk gren i jukseskandalen. Hvis Snorre mente at han nok en gang måtte ta tak i prinsipielle sider ved saken, eller følte seg såpass krenket på andres vegne at Vennerøds siste artikkel og Liens samtidige svar i BIN 5/6-15 ikke kunne være avsluttende, ville han vært velkommen til uredigert å få på trykk sine meninger i BIN 1-16. Dette var Livgård, Sørvoll og Snorre informert om før sistnevntes utblåsning ble publisert hos NBF.

 I sitt innlegg refererer Snorre til en episode som leder ham til å skrive: ”Boye Brogeland må ta en runde med seg selv og tenke over om det er tid for han å ta et skritt bakover.” Jeg takker for rådet, og kan samtidig bekrefte at jeg har gått mange runder med meg selv siden 15. august i fjor. Hele tiden har jeg forsøkt å være åpen, ryddig og redelig. Derfor kan jeg ikke la Snorres historieforvrengning stå uimotsagt.

Etter å ha blitt oppringt i romjulen, fra en person som tidligere har uttalt seg kritisk til Vennerøds artikkel ”Juksemakere gjennom tidene”, ble jeg gjort oppmerksom på at skotten Willie Coyle hadde klaget inn to spill av Breck og Lien i et internasjonalt mesterskap. Jeg ringte derfor til Lien for å høre om han husket disse spillene og om han hadde en kommentar i så henseende. Lien kunne ikke huske å ha spilt mot Willie Coyle, og kunne derfor ikke kaste lys over dette. BIN hadde ikke planer om å omtale verken Coyles opplysninger eller samtalen med Lien.

Den som velger å publisere deler av innholdet i den nevnte samtalen, etter referat fra Lien, er Snorre. Han skriver: ”…historie fra en ikke navngitt skotte.” Nei, Snorre, jeg sa til Lien at det dreide seg om Willie Coyle. ”I EM i Wiesbaden i 1983…” Nei, Snorre, jeg kjente ikke til hvilket mesterskap det gjaldt ettersom jeg snakket med Lien før jeg sjekket med Coyle. I ettertid har jeg vært i kontakt med Coyle for å få hans historie. Den er som følger:

Under EM i Brighton i 1975 møter Willie Coyle og hans makker Robert Sheehan (som er de to eneste gjenlevende på Storbritannias lag fra dette mesterskapet) Breck og Lien. I ett spill dobler én av de norske spillerne en svak grand (12-14) med 12 poeng, og finner makker med en åpningshånd. I et annet spill passer én av de norske spillerne i første eller andre hånd med 14 poeng, og makkeren har knapt mer enn en Yarborough. Når britene i sistnevnte spill melder seg opp i utgang og passåpneren etter hvert viser frem 12 poeng, er det opplagt for spillefører hvor den siste damen må befinne seg. Han får hakeslepp når den ”markerte” finessen av damen sprekker…

Det er neppe noen tvil om at britene syntes at nordmennenes endrede stil, fra en offensiv dobling av en svak grand til en svært forsiktig pass med 14 poeng, indikerte at de visste noe de ikke burde vite om sin makkers styrke. Coyle presiserer at dette var før skjermer ble fast inventar i mesterskapene, og at det var flere par som benyttet seg av tvilsomme metoder.

Coyle forteller videre at lagkapteinen deres rapporterte disse to spillene til den engelske hovedturneringslederen Harold Franklin. Coyle hevder også at det ble avdekket flere mystiske spill av Breck–Lien i det samme mesterskapet, og han hadde inntrykk av at det ble tatt affære i etterkant. Når jeg opplyser ham om at Breck og Lien spilte til og med EM i 1983, blir han forundret. ”Det var vanlig å feie ting under teppet på denne tiden,” påpeker Coyle, før han fastslår: ”The hands tell the story.”

Andre ”sære” spill, som jeg (og dels også Snorre) har fått tilsendt fra det jeg mener er pålitelige norske kilder, minner om Coyles eksempler. Man kan selv gjøre seg opp en mening om det er tilfeldigheter som fører til slike spill, eller om det er noe mer som må til – det som tidligere Bridge World-redaktør Edgar Kaplan gjerne omtalte som ”That Old Black Magic”.

En diskusjon om juks og uetisk spill, ja også hvordan vi oppfører oss ved det grønne bord, er interessant. Først og fremst bør vi fokusere på dagens situasjon og veien videre. Men å feie deler av bridgens historie under teppet, særlig hva angår norske forhold, er både feigt og feil. Hvis NBF og Snorre ønsker en sunn debatt om viktige temaer, er det en fordel å holde seg til saken og forsøke å ta rede på fakta.

_____________________________________________________________