I kretsmesterskapet for lag på Romerike fikk vi en av årets klareste turneringsseiere. Norrøna 2 vant med mer enn 26 VP!

På vinnerlaget spilte Per Ove Grime, Cato Sundeng, Svein Arild Naas Olsen, Lars Øyvind Allard og Jan Gunnar Kristensen. Her er link til resultatlisten, butler og spillstensiler:

http://bridge.no/var/ruter/html/0300/2016-10-08.htm

NÆRBØGIGANTEN

Den flotte dameinnsatsen i Wroclaw forleden ble fulgt opp i Nærbøgiganten, en parturnering over to dager for 32 par i helgen. Gunn Tove Vist og Torild Heskje vant foran en rekke sterke par.  

Solid bridge ga seier til Gunn Tove og Torild

De tre beste:

1. Gunn Tove Vist - Torild Heskje, Klepp BK                 58,72 %

2. Erik Eilassen - Jan Erik Olsen Stavanger/Klepp       57,83 %

3. Thorleif Skimmeland - Are Nesdal, Stavanger          57,29%

Gunn Tove fortalte meg det ikke var mye så hokus-pokus fra paret i helgen, mest solid og stødig spilling. Her fikk de imidlertid litt hjelp av systemet, og litt av motspilleren på østs plass. 

Damene meldte 1 kløver (syd) - 1NT. Det var en liten systemgevinst. Siden de spiller med såkalte kløverføringer kan de si 1NT med disse nord-kortene, det viser 11-12 balanserte. Med hjerter eller spar melder de 1 ruter og 1 hjerter, så 1 spar er ledig til å vise 6-9 NT (eller ruterfarge). Dermed får de granden på åpnerens hånd når svarer har 6-9, og de slipper å komme for høyt når svarer har 11-12 og åpner helt minimum. Her var det viktig å stoppe lavt siden det ikke en gang står 1 grand! Øst spilte hjerter ut til knekten og kongen. Da hadde forsvaret etablert fire hjerterstikk som sammen med A-K i ruter og kløver konge gir en bet. Men da det ble spilt ruter mot J-9 la øst liten, og dett var dett. Spillefører hadde 4+1+1+1= 7 stikk. Pluss 90 ga ingen kallasscore, for enkelte spilte litt ut kløver eller ruter, og da stod 1NT, og noen fikk til og med åtte stikk. Men poengene fra 10-20% opp til litt over middels er like viktige som de fra 60% til topp!

Siden vedkommende som feilet på østs plass har blitt mobbet i årevis på NBF sin blogg skal jeg være snill og ikke nevne navn. Men det var i hvertfall ikke Mona Lindstrøm som gjorde feilen, for hun sitter vest når hun spiller med Geir Brekka... 

Her er link til hele resultatlisten og spillestensiler osv.: 

http://bridge.no/var/ruter/html/1258/2016-10-08-09.htm

RONDANECUPEN, LAG

I søndagens lagturnering på Otta deltok 21 lag. Det ble en klar seier til et lag bestående av Kjell Gaute Furyn, Frode Sandum, Bård Kåre Græsli og Over Andersbakken. 

Resultater, spillstensiler og butler finner du her:

http://bridge.no/var/ruter/html/0535/rondanecupenlag-722731007.htm

Rondanecupen - par

På Otta var det Rondanecup i helgen, og lørdag var det parturnering for 39 par.

De tre beste ble:

1. Ole Arild Berset-Bjørn Olav Ekren, Sunndalsøra 58,1%

2. Jo-Arne Ovesen-Siv Thoresen, Ski 56,0%

3. Even Morken-Lars Arthur Johansen, Ringebu/Fåvang-Rognan 55,6%

Parvinnerne på Otta, BOEK og Ole

Link til resultater og spillstensiler: http://www.bridge.no/var/ruter/html/0535/2016-10-08.htm

Ganske tidlig i turneringen kom et spill hvor det var det meldeteknikken som ble satt på prøve. Men spillet viser også at det er forskjell på teori og praksis.

Det er lett å se at storeslem er nedlegg i dette spillet hvis man ser alle kortene. Det er tretten enkle stikk, og i parturnering er 7 grand tingen. Hvordan melde det? Med slike metoder som mange norske par bruker bør det faktisk være ganske greit å finne ut «alt» og konkludere med at det er tretten stikk fra taket. På Otta var flere par kun i utgang, endel i lilleslem, og omtrent halvparten av N/S-parene meldte storeslem. Kun to av dem var i 7 grand og delte toppen N/S. Det er dog en forklaring på hvorfor det ble vanskelig å finne frem. Men først et forslag til hvordan kortene kan meldes etter "vanlige", norske metoder, om man får melde i fred.

Nord viser 12-14 grand, og syd krever til utgang med 2 ruter. Idet nord viser fire hjerter støtter syd til 3 hjerter som er en bedre melding enn 4 ruter (Splinter) med slike kort som dette. Syd bør være den som tar kommandoen her. Han ønsker å få vite om nøkkelkort hos nord og bør ikke med disse kortene la nord bli den som skal vurdere. På Key-Card Blackwood får syd vite om de to essene og trumf dame, og det eneste han da trenger for storeslem er kløver- eller ruter konge hos nord. Det kan stå 7 hjerter uten det, om nord har slik fordeling at sparfargen gir nok avkast. Men det er ikke så lett å finne ut. Hvis nord har en minorkonge er det trygt å melde 7. Hva 5NT betyr er avtalespørsmål, men i moderne bridge bruker de fleste det slik: 5NT viser at alle nøkkelkortene er på plass, og det er storeslemsinvitt. Hvis den som svarer på det ikke har noe spesielt skal han likevel vise en konge på veien til lilleslem om han har det (viser spesifikke konger, ikke antall konger). Idet nord viser ruter konge kan syd telle tretten stikk, 5+5+2+1.

Alternativ kunne syd hoppet til 3H over 1NT, noen bruker det som 5-5 og sterke kort. Da vil nord kontrollmelde 4 ruter (hjerterstøtte, 3 spar ville vist sparstøtte), og syd finner frem på samme måte via Key-Card BW.

Men som sagt, teori og praksis er to forskjellige ting. Ved bordet på Otta ble det ikke så enkelt for mange, for hele spillet så slik ut:

Merk at 7 hjerter spilt av syd kan betes med sparutspill som øst trumfer. Både 7 spar og 7 grand står alltid, og 7 hjerter er også trygt med den aktuelle sitsen hvis den spilles av nord. Dette er en ganske typisk situasjon; hvis øst har meldt kløver og N/S melder seg opp i 7 hjerter, skal han da doble for å få spar ut? Det er såkalt Ligthner-dobling, for å få annet utspill enn fargen han hadde meldt, her kløver. Gjør han det er det god sjanse for at makkeren finner spar ut. Men det behøver ikke bli vest som skal spille ut! For hva om motparten rømmer til 7 grand som står?

Over nords åpning knallet mange på østs plass til med en høy sperremelding i kløver. For å kunne gjøre det måtte Ø/V ha avtale på hva kløvermelding betyr mot for eksempel 1 kløver som viser 2+, eller 3+ kløver.

De som sperret med østs kort gjorde det betydelig vanskeligere for N/S å finne frem til storeslem.

Rondanecupen fortsetter søndag med lagturnering.

Toppspillere gjør også feil, noen ganger helt uforståelige feil. Men når gode spillere gjør noe som ser dumt ut for de som ser på (og som kanskje ser alle kortene) er det ofte en forklaring. Her et eksempel fra en finalekamp i en lagturnering, og spillet ble overført på BBO. Jeg tipper mange tilskuere var lett hoderystende da de så hva som skjedde.

Vest var ved begge bord i 4 spar og fikk hjerter konge i utspill. Om en ser kun på Ø/V sine kort er det en grei kontrakt å spille. Normalt står den enkelt om trumfen sitter 3-2, det blir som regel maks et par trumftapere og en hjertertaper. Hvis spar sitter 4-1 kan det også gå bra å vinne ti stikk om spillefører tipper riktig på hvem som eventuelt har lengden. Men så kommer tilleggsopplysningene.

Å bruke den informasjonen som er tilgjengelig er viktig. Ganske ofte er det nøkkelen til å finne riktig spilleplan. Her visste vest at nord hadde åpningskort (han hadde åpnet med 1 ruter), og syd hadde vist lang hjerterfarge og svake kort. Påvirker dette spilleplanen? Ja, siden syd har minst seks hjerter og nord bare to eller tre hjerter, er nord favoritt til å ha sparlengde. Ved begge bord vant spillefører med hjerter ess og spilte liten spar fra øst, og syd la toeren. Vest la spar 8 som nord stakk med knekten (kommer tilbake til den litt merkelige starten på trumfspillingen). Det kom liten hjerter fra nord til syds dame, og derfra kom kløver 8 til esset. Hva vet du nå? Hjerterspillet tyder på at hjerteren sitter 7-2 (kongen ut uten å ha damen er ofte fra dobbelton), men hjerter kan selvsagt fortsatt sitte 6-3. Sitter den 7-2 forsterkes sannsynligheten for at spar sitter 4-1.

Hvis nord startet med fire spar satt han opprinnelig med AJ103, og nå sitter han i så fall igjen med A-10-3. Vest spilte spar mot bordet og nord fulgte med spar 3. Det er to muligheter:

Spillefører har altså allerede spilt liten spar fra øst til åtteren og nords knekt (se nedenunder om hvorfor den starten nok var feil). Hva ville du satset på i denne situasjonen? Hvis 1) er den virkelige sitsen må det tas finesse med spar 7. Hvis det sitter som i 2) må kongen spilles.

Ved begge bord ble finessen med spar 7 tatt - skivebom!

Syd kunne stikke spar 7 med tieren, og dermed ble det tre (!) trumftapere som sammen med hjertertaperen ga en bet. De to ekspertene gikk altså bet i en kontrakt som om den hadde blitt spilt i den lokale klubben trolig ville blitt vunnet over alt.

Det kan selvsagt innvendes at det ville vært bedre å starte trumfspillet med liten fra øst til damen. Nord vinner med esset. Det blir kanskje litt klønete med overganger for å kunne safespille mot 4-1 etterpå, men det ordner seg, og denne starten er nok klart den beste. Nå kan det spilles safe mot 4-1 med fire hos nord ved å spille liten til syveren senere (sitter det 4-1 har nord igjen J-10-3 etter den starten). Hvis syd i så fall kan stikke over spar 7 satt fargen 3-2 fra start. Å starte som begge gjorde kan vel være riktig, for eksempel om nord har singel spar ess (da har syd 4-6 i major, mulig, men ikke særelig sannsynlig). Begge spilleførerne startet nok feil i trumf fordi de var litt for fiksert på at trumfen trolig satt 4-1. Så konklusjonen blir at eksperter tråkker feil de også...

Generelt er det et meget godt tips å bruke den tilgjengelige informasjonen (meldinger, utspill, motspillet) for å peile inn sitsen. Men her var det nettopp den tilgjengelige informasjonen som førte de to ekspertene på villspor. 

World Bridgefederation har etter World Bridge Games oppdatert sin mesterpoengranking, og endelig befinner Geir Helgemo seg øverst på den listen. Tor Helness er nr. 2, ikke langt bak.

Verdens beste bridgespiller

Kunngjøringen blir selvsagt omtalt som en nyhet, og selve rangeringen er jo det. Men for meg og mange andre er ikke dette noe nytt i det hele tatt. For oss har Geir vært planetens beste bridgespiller i veldig mange år. 

Det er fint at bridgespillere verden over gratulerer Helgemo. Men noen gratulasjon kommer ikke fra meg nå. Det gjorde jeg for nesten 20 år siden, i 1997.

Men nå er det altså offisielt: SIMPLY THE BEST!!!

"Ikke gi han lillefingeren, for da tar han hele hånda"

Dette gjelder i høyeste grad i bridge, og spesielt mot enkelte helt spesielle, farlige spillere. Peter Gill fra Australia er en sånn spiller. Gill har oppnådd fantastiske resultater, ganske ofte med middelmådige spillere, og i noen tilfeller med direkte svake makkere. Makkernes ofte ordinære nivå skyldes at han er profesjonell og svært ofte spiller med sponsorer med mye mere penger enn bridgekunnskaper. Gill har også mange ganger spilt på høyeste nivå for Australia, og gjort seg bra bemerket i de amerikanske mesterskapene de siste årene sammen med Sartaj Hans (også australer) som nå har blitt medarbeider i Bridge i Norge.

Peter Gill, en skikkelig luring ved bridgebordet

Her skal du se Gill i aksjon mot meg i en lagturnering i forrige uke hvor han spilte med sin mest brukte sponser, Martin Bloom. Det som skjedde var nettopp at jeg ga han lillefingeren, og da var han ikke nådig.

Bloom var kanskje litt for imponert over trumfstøtten sin da han meldte 4 spar, men han vet jo også at om det er den minste flik av sjanse for ti stikk så vil Gill helt sikkert være på hugget etter den.

Vest spilte ut kløver dame stukket med esset og syd fulgte med treeren. En ruter ble spilt fra bordet og jeg stakk opp og innkasserte for kløver konge (syd fulgte med fireren og vest femmeren). Hva ville du gjort nå? Jeg fant ut at syd trolig har hjerter ess. Hvis makker har det kortet går kontrakten bet av seg selv. Det ser ut som om at om syd har det hjerteresset så må vi ha ett stikk i den fargen uansett for å få tak i beten. Så makker må ha minst tieren tredje. Jeg tok for ruter ess, og syd fulgte med liten, makker viste likt antall ruter (to eller fire). Nå kan jeg fortsette med kløver hvis syd har tre, men har han bare to blir det til dobbeltrenons som kan være helt fatalt. Har makker damen dobbel i kløver? Hvem har kløver 2?

Hvem som har det kortet (kløver 2) skulle vise seg å være helt avgjørende. Normalt viser damen i utspill dobbelton når utspiller ikke har knekten. Men i dette tilfellet kan godt makker ha damen tredje fra start og spilt den ut, fordi han støttet til 3 kløver, og fordi å spille ut honnør fra honnør tredje i en slik situasjon ikke er uvanlig (nord har alle storkortene) for å gjøre det enkelt for makker (hvis nord for eksempel har kongen tredje og øst A-J sjette, og syd kan ha singel dame eller singel liten). Så at vest opprinnelig hadde tre kløver er langt i fra umulig. Jeg valgte å ta for den andre ruterhonnøren og fri meg i ruter for så å vente på vårt eventuelle hjerterstikk. Slik så hele spillet ut:

Makker hadde den nødvendige tieren i hjerter, så vi har i teorien ett stikk i fargen om ikke vi bommer på det motspillstekniske. Hvis du ser på hjerterfargen isolert sett er det slik at om damen spilles fra nord må ikke øst dekke. Gjør han det vinner esset over kongen, og vests tier blir fisket opp, Øst skal legge liten hjerter på damen, men så dekke knekten i fargens andre runde, og da får Ø/V ett hjerterstikk. Men slik det var her hadde jeg gitt Gill en liten lillefinger, og det var at jeg lot han beholde kløver 2! Da Gill stjal i tredje ruterrunde hadde han ni stikk med to i hjerter. Han fortsatte med alle trumfene. Før den siste så det slik ut:

Merk den gyldne kløver 2 som syd fortsatt hadde i behold. (Det andre svært viktige kortet han har er hjerter 8!)

Idet spar 5 ble spilt var jeg ferdig mann. Hvis jeg kaster kløver knekt forsvinner en hjerter fra syd, og han tar to hjerterstikk via finessen og det det tiende stikket for kløver 2. Så jeg måtte kaste en hjerter og da forsvant kløver 2 fra syd, den hadde gjort sin nytte. Men nå hadde muligheten for det nevnte motspillstekniske med denne hjerterfargen forsvunnet for oss. Med kun kongen dobbel igjen måtte jeg dekke hjerter dame (hvis ikke står damen, og kongen kommer da på idet nord spiller den lille hjerteren i neste stikk). Så jeg dekket hjerter dame, men da vant syd med esset og avsluttet med en ubesværet hjerterfinesse over vests tier - ti stikk!   

Å skrive blogg for NBF og norsk bridge er en liten utfordring når man befinner seg i New Zealand som jeg gjør. Men i dagens verden, med så enkle muligheter for kommunikasjon via nettet, er det ikke for vanskelig å innhente informasjon om hva som skjer og har skjedd andre steder. Selv har jeg i de vel syv årene jeg har bodd her nede skrevet spalten i Adresseavisen, og den beholdt i denne perioden beholdt en stor nok "prosentvis lokal profil". Men det kan være fint med litt hjelp fra leserne.

Min oppfording til dere som leser bloggen her på NBF sine sider er at dere tipser.

Bloggen skal være variert. Den skal inneholde lokalt stoff fra forskjellige bridgemiljø i Norge, den skal også inneholde nasjonalt og internasjonal stoff. Og min plan er også å skrive endel generelt stoff, litt systemrelaterte ting, og/eller bare fine og interessante spill som ikke nødvendigvis har noen geografisk tilknytning. Til den lokale biten vil det være nyttig med tips.

De som arrangerer turnerninger i Norge oppfordres til å sende inn resultatlinker og gjerne også spill og informasjon/bilder fra arrangementet. Det gjelder også spillerne. Det er i de fleste tilfeller ikke så vanskelig for undertegnede å finne spillstensiler og sånn. Så hvis det finnes en resultatlink med spillestensiler (som det vanligvis gjør) er det bare å henvise til spillnummer og fortelle hva som skjedde. Gode historier og andre nyheter kan også være av interesse.

Jeg kan nås både på Facebook og BBO (nickname geot). Men enklest er det antageligvis å sende meg en mail. Bruk denne e-postadressen: bridgegeo@gmail.com.

På forhånd takk for hjelpen med å gjøre denne bloggen så variert og interessant som mulig!

Etter min Europa-tur som ble avsluttet med fjorten dager i Polen (World Bridge Games) har det vært travelt. Tilbake i New Zealand var det å dra omtrent direkte til NZ Bridge Congress, en ukes festival av samme type som den norske bridgefestivalen. Der ble det suksess for mitt lag i NZ-Teams, og dermed min fjerde lagtittel i New Zealand på fem forsøk. De 108 lagene spilte først kvalifisering, så sluttspill for de seksten beste. På laget hadde jeg de nybakte verdensmestrene for par, Michael Cornell-Ashley Bach og min faste makker Michael Ware. Ware kunne imidlertid ikke delta de første dagene da han ikke hadde flere feriedager å bruke på bridge! Derfor spilte jeg med Cornells kone Vivien og Martin Reid i kvalifiseringen. Det er første gang jeg på et seksmannslag har vært nødt til å spille samtlge spill fra det første i kvalifiseringen til det siste i finalen den femte dagen. Slitsomt, men veldig morsomt når det ble seier.

Her er et morsomt spill fra kvalifiseringen:

Med den veldig sterke hånden hos vest og brukbare verdier hos øst var det for mange vanskelig å stoppe under slem. Lilleslem i spar eller grand er egentlig samme spillet, normalt avhengig av 3-2 sits i spar og vellykket kløverfinesse. Som du ser går kløverfinessen galt, og ved nesten alle bordene der det ble meldt slem gikk spilleførerne bet. Men der syd forsøkte å være aggressiv i tredje hånd utenfor sonen og åpnet med 3 ruter fikk vest den hjelpen han trengte. Ruter knekt kommer ut mot 6 spar (eller grand). Vest vinner og tar for E-K i spar. Om han nå spiller nok en spar er kløverfinessen eneste mulighet, og det blir bet. Men etter syds 3 ruteråpning bør det vel ikke være alt for vanskelig å se at nord kan strippes for frikort før han spilles inn i spar? Etter to store spar spilles fire runder hjerter. Siden nord viser seg å ha fire hjerter er sluttspillet nokså tegnet. Vest tar for den andre ruterhonnøren og stripper dermed nord helt for røde kort. Dette blir igjen:

Når først spilles en tredje runde spar. Nord vinner og må gi kløver rett opp i saksen - tolv stikk!   

World Bridge Federation tok en litt overraskende avgjørelse etter det uheldige som skjedde i VM for par i Wroclaw. Feilscoringer som ikke ble rettet opp i tide førte som mange vet til at feil vinnere ble utropt både i Åpen klasse og Dameklassen. Det har vært mye ståhei omkring saken i sosiale media, og de færreste trodde noe kunne gjøres for å rette opp den triste feilen da tidfristen for korreksjon var forlengst gått ut da feilen ble oppdaget. Rett skal være rett mente mange, mens noen sier regler er regler, man må sette et sluttstrek et sted. Men WBF har altså bestemt seg for å la de fire parene som var involvert få dele førsteplassen både i Åpen klasse og Dameklassen. Dermed er årets parvinnere i Åpen klasse Sabine Auken-Roy Welland (Tyskland) og Michael Cornell-Ashley Bach (New Zealand). I dameklassen er de offisielle vinnerne Levi-Asulin (Israel) og Pilipov-Sver (Kroatia).

Les den offiselle kunngjøringen fra WBF her: 

http://bridgewinners.com/article/view/wbf-declares-co-champions-in-open-and-womens-pairs/

Kiwiene Michael Cornell og Ashley Bach fikk sine gullmedaljer en ukes tid etter parmesterskapet i World Games.

Neida, i dag skal det ikke mobbes. Det skal i stedet roses opp i skyene. Øyvind Saur og Jon Aabye var ikke til å true i parfinalen og vant med nesten 2% foran sølvvinnerne Lars Arthur Jonansen-Glenn Grøtheim og Kristoffer Hegge-Allan Livgård på 3.plass.

Overskriften "dagens mobbeoffer" handler om en historie fra en god del år siden da "soon-to-be-tannlege" Saur fra Stjørdal figurerte i Adresseavisens bridgespalte. Jeg skrev om et spill der unge Saur ikke hadde truffet helt. Å bli kalt mobbeoffer i avisen taklet han selv ganske bra, med et slags smil, men andre syntes det var ganske brutalt å omtale den ungen mannen slik. I alle år etterpå har tannlegen minnet meg på den "ublide" behandlingen jeg ga ham.

Etter parfinalen er det absolutt ingen grunn til å mobbe verken Saur eller superveteran Jon Aabye. De spilte glimrende! Her er et par eksempler på alenetopper.

Motparten var flinke og var over Aabye-Saur (Ø/V) sin 4 hjerter med til 4 spar hvor det er kun en bet om ikke Ø/V spiller kløver med det samme, og vest får seg en kløverstjeling. Vinnerparet gikk imidlertid på til 5 hjerter, en kontrakt som er avhengig av å tippe ruterhonnørenes plassering om spillefører bli satt på prøve. Teoretisk burde N/S ha vært med til 5 spar som blir to eller tre doblede bet mot Ø/V sin +650. Men syd hadde to ess og trodde ikke at 5 hjerter stod. Derfor doblet han, og dermed var det raskt +850 til Aabye-Saur - ren topp!

Her var "gamle" Aabye sprek i et spill som illustrerer vinnerglien:

Jon (vest) åpnet med 1 kløver og det kom 1 spar innpå fra nord. Øyvind passet, 2 ruter fra syd, og 3 kløver fra vest. Nord meldte 3 ruter, og Øyvind hadde nesten til 4 ruter, men nøyde seg med 5 kløver. Hvis det hadde gått pass rundt der ville det blitt omtrent middelspill. Men nord meldte ikke unaturlig 5 ruter i de gunstige soneforholdene. Da passet øst, kravpass, han forteller med det at at han ikke tror nok en melding fra makker behøver å være så galt. Hvis øst hadde strukket seg til 5 kløver i forrige runde ville han doblet nå. Aabye var med på notene og meldte 6 kløver! Det kom spar ut og finessen med damen ble tatt med det samme. Siden kløverfargen satt 3-0 ble spillefører avhengig av hjerterfinessen, og som Saur sa til meg: "og selvsagt gikk den, sånn var det denne helgen".

Jon Aabye. Samme shorts-stil som for 40 år siden, men har han fått rusk i øyet tro? Eller er det en rørt veteran?

Men det var langt i fra bare gli som ga vinnerparet poeng i denne parfinalen. Det spilte godt i alle spillets faser, og for meg virker det som om spesielt motspillene satt som et skudd. Så den klare seieren var fullt fortjent - ingen mobbing herfra, i alle fall... 

Nils Arne Eggen har ofte sagt at ingenting blir så fort historie som en fotballkamp. Det samme kan sies om bridge. Det som skjedde i en bridgeturnering blir av de fleste glemt ganske fort. Men dramatikken rundt avslutningen i parmesterskapet i Wroclaw vil garantert bli husket lenge, og den saken stjal de fleste overskriftene etter mesterskapet.

Som mange antagelig har fått med seg var det en feilscoring som frarøvet Bach-Cornell (New Zealand) gullmedaljene i parturneringen, og Auken-Welland som var involvert i feilscoringen ble feilaktig tildelt førsteplassen. Hva det endelige blir ut av dette skal være usagt. Vi får avvente hva WBF kommer med.

Sosiale media eksploderte umiddelbart etter et innlegg på Bridgewinners om denne feilscoringen. Nitti prosent av det som blir sagt der i slike saker burde kanskje vært usagt, men det er klart at sympatien hos det store flertallet er hos det New Zealandske paret. Forslagene er mange. 1. Auken-Welland gir gullmeldajene til Bach-Cornell. 2. WBF gjør om resultatet (lite sannsynlig) så riktig vinner blir å finne øverst på listen i historiebøkene, selv om de ble frarøvet å høre sin nasjonalsang under premieutdelingen. 3. Det blir tildelt et ekstra sett gullmedaljer så de to parene begge får gull, tross alt har Auken-Welland sått øverst på pallen under den offisielle premieutdelingen. Og det er andre mer eller mindre velfunderte forslag.

Det man må spørre seg er hvordan slikt kunne skje i vår teknologiske tidsalder. Jeg var i går kveld i kontakt med sjefen for regnskapet, og han var veldig frustrert. Han var blitt bombardert med kritiske, personlige meldinger i tillegg til alt som har stått på sosiale medier, spesielt Bridgewinners.

Ifølge regnskapssjefen var det noen svært uheldige omstendigheter som førte til at denne skandalen kunne skje. Normalt ville en slik åpenbar feilscoring blitt oppdaget med det samme. Det er helt sikkert flere sider av saken enn det alle forståsegpåerne på BW sier, men det er vanskelig å stå på utsiden og ikke være kritisk. Slikt skal ikke kunne skje!  

New Zealands lag gjorde en flott innsats i lagmesterskapet, men både det og de norske damenes glimrende innsats kom dessverre litt i skyggen av skandalen i etterkant av parmesterskapet. Men både i Norge og New Zealand vil nok de oppløftende resultatene bli husket. Vi er i hvert fall stolte, og det bør selvsagt også de norske damene være.

Jeg har blitt spurt om hva jeg er mest fornøyd med av det som skjedde under mesterskapet i Wroclaw. Vanskelig å si, men at vi klarte å spille godt utover i kamper hvor vi hadde startet svakt mot sterk motstand er kanskje det jeg er mest stolt over. Vi la stålegg, alle seks på laget gjorde det. For mange tilskuere kan det virke som uforståelige stålegg. Den eneste forklaringen på det er at å spille kamper på dette nivået skjer under et helt annet press enn for eksempel i lokale, nasjonale turneringer. Vi som er middels+ spillere i et VM legger egg, men det gjør sannelig også de store kanonene. Det virker kanskje rart for tilskuere på BBO, de ser at tabber bli gjort som de mener de aldri ville gjort selv. Forklaringen er at presset man spiller under er stort, det er ikke fred å få. Man sitter på nåler hele tiden, og da må det glippe innimellom for noen og enhver. Dog er det vel klart at vi gjorde mange flere gode ting enn de klare tabbene.

Det var mange fine enkeltspill (og noen fæle) som kunne vært fortalt. Selv er jeg fornøyd med et spill som på papiret er helt dagligdags, og hvor resultatet ikke var utslagsgivende til slutt. Men ved bordet var det usigelig spennende, og jeg mener vi ga en av verdens beste spillere en veldig ekkel prøve. Spillet er fra vår kamp mot Nederland i kvalifiseringen.

Hele salen var i 3 grand som Ø/V, og alle vant den. Altså et spill som fort går i glemmeboken. Jeg satt nord med en anemisk fillehaug, men likevel fikk makker Ware og jeg tre ganger verdensmester, nederlandske Bauke Muller nesten på kroken.

Ware (syd) spilte ut hjerter 6. Spillefører vant med damen på hånden og valgte en litt spesiell fortsettelse, liten hjerter mot knekten. Den fikk han for, og ruter 10 fikk så seile til kongen. Ware tok to hjerterstikk og jeg kastet en ruter, spillefører en kløver. Som du ser er kontrakten helt nedlegg siden sparen sitter så snilt. Han kan vinne resten, ti stikk. Både Ware og jeg så det. Men vi var ganske så på alerten i denne kampen, og ville ikke gi opp spillet helt uten kamp. Sitsen måtte forfalskes om vi skulle kunne ha noen sjanse.

Michael spilte etter de to hjerterstikkene kløver dame. Muller lasjerte den, vårt fjerde stikk. Lasjeringen var selvsagt for eventuelt å få opp en skvisposisjon. Det holdt på å bli hans bane. Michael fortsatte med kløver knekt. Fra spilleførers synspunkt kunne godt jeg ha kløver konge og etter hvert bli skviset, men fortsatt er en enkel sparfinessee den opplagte varianten. Vi måtte "tegne" litt mer.

Muller vant med kløver ess andre gang og tok ruterstikkene. På den første fulgte jeg, og på den tredje ruteren la jeg kløver 10 fra 10-6 for å late som om jeg hadde igjen K-10. Så kom den siste ruteren, og nå måtte jo jeg (hvis det var slik at jeg hadde kløver konge) kaste en spar, kanskje fra damen tredje opprinnelig? De to sitsene Muller måtte velge mellom var med fem kort igjen:

(Slik det faktisk satt)

Eller:

(Vår forfalskning)

Da jeg på de to ruterstikkene kastet kløver 10 og en liten spar spilte Bauke spar konge, og jeg fulgte med tieren fra 10-6. Jeg satt igjen med spar 6 og kløver 7, men det kunne jo godt være jeg satt igjen med spar dame og kløver konge? Han visste jeg hadde en spar og en kløver igjen i trekortsposisjonen. Nå spilte han spar mot bordet og måtte velge: ta sparfinessen og se at det ble to bet hvis alternativ 2, vårt falske bilde på sitsen var den riktige. I så fall får jeg resten, for singel spar dame og kløver konge), eller satse på at jeg var skviset og toppe ut spar dame.

Bauke Muller er kjent som en av de seineste spillerne i verdenstoppen. I denne kampen hadde han imidlertid spilt ganske hurtig (til han å være), men nå gikk han i en en enorm tenkeboks, trolig over ti minutter. Til slutt pustet han tungt og ristet på hodet før han forlangte spar knekt. Da den holdt tittet han bort på meg og sa: "Very nice try, you almost got me there" - et hyggelig kompliment.

Hvorfor Muller til slutt valgte riktig er nok fordi at om vårt falske bilde av sitsen er den riktige så har Ware gjort en kjempebommert etter at han vant for kløver dame. Muller vet fordelingen, og om kløveren og sparen sitter slik at skvisen var der ville syd hatt D-kn-x i kløver fra start. Etter å ha vunnet for damen bude han da opplagt ha fortatt med liten kløver, og i så fall kunne han holdt kløver knekt mot slutten og jeg konsentrert meg om sparfargen. Hvis jeg hadde hatt to små ruter fra start, og følgelig fem kløver, ville imidlertid vårt tegneprosjekt gjort at det ville blitt helt hipp som happ for spillefører om han skulle spilt på skvisen eller finessen. Så hvis Muller hadde oppdaget 3-3-2-5 fordeling fra start hos nord idet han tok ruterstikkene ville han kanskje fortsatt sittet og tenkt på hva han skulle gjøre...

, .  

.        

Ble feil par-vinnere utropt i Wroclaw? 

Mye tyder på det da Auken-Welland vant gull, og mine "mates" Bach-Cornell fra New Zealand tok sølv. En post på www.bridgewinners.com forteller at en feilscoring som ufortjent ga Welland-Auken 100% score ikke har blitt rettet opp. Hvis informasjonen medfører riktighet var Bach-Cornell de riktige vinnerne. Idet dette skrives er denne sjokkerende nyheten nettopp kommet, og vi får se hvordan dette utvikler seg.

Paradoksalt nok fikk to unge New-Zealandske spillere (brødrene James og Sam Coutts) IBPAs Sportmanship Award utdelt nettop i Wroclaw, for et lignende tilfelle i en langt mindre betyningsfull turnering i Australia tidligere i år. Da ble også en feilscoring oppdaget, og det litt for sent til å kunne bli rettet opp i henhold til regelverket. Det gikk ut over makker og meg som om feilen var blitt rettet ville sneket oss forbi brødrene. Vi sa egentlig "nevermind", men James og Sam likte ikke å vinne på den måten. Arrangøren nektet å gjøre noe selv etter oppfordring fra James og Sam, Rules are rules, sa regnskapssjefen og turneringsleder. På premieutdeling da brødrene fikk sin 1.premie og medaljer grep James mikrofonen og annonserte at de ga fra seg 1.premien og medaljene, de ville ikke vinne når de egentlig ikke hadde vunnet. Jeg fortalte dette til folk i IBPA, og det førte til en nominasjon til denne sportmanship prisen som de altså vant - fortjent, synes jeg. Vi får vente å se hva som skjer i denne ferske saken som altså gjelder en vanvittig mye viktigere turnering. Det koker litt om denne saken i bridgeverdenen akkurat nå (søndag ettermiddag), og på sosiale media.

(to be continued) 

Et par uker med internasjonal bridge kan gjøre noen og enhver litt bridgelei. Men i Wroclaw var det mye moro, og mye og glede seg over både for mitt egentlige hjemland Norge og for mitt nye hjemland New Zealand. Det er all grunn til å si det høyt nå: norsk bridge er i fremgang! Ja, jeg vil vel egentlig si klar fremgang. I World Games i Wroclaw gjorde det norske laget i åpen klasse en solid innsats selv om det ikke ble avansement til sluttspillet. Damelandslaget gjorde det fantastisk bra. Ikke bare kom de seg videre til sluttspillet, men der vant det også en kamp og måtte først gi seg etter å ha tapt i kvartfinalen mot Skottland.

Det må vel være grunn til å si at det norske seniorene skuffet stort i lagturneringen, men i seniorenes parturnering kjempet Peter Marstrander og Rune Brenderford Anderssen godt for å få fatt i bronsemedaljer. Det endte med 4.plass - en sterk prestasjon. Tor Bakke og Helge Hantveit hang også godt med og ble til slutt nr. 11.

Også i damens parturnering var det to norske par i finalen, og Ann Kristin Fuglestad-Marianne Harding var lenge i medaljekampen. De ble til slutt nr. 8, og Bodil Øigaarden-Liv Marit Grude ble nr. 13. i A-finalen. Alt i alt må det være lov å si dette er solide prestasjoer selv om prikken over i'en, en medaljeplassering manglet.

For New Zealand ble mesterskapet en eneste lang opptur. Damelaget kom seg til sluttspillet (tapte i Round of 16), og det åpne laget måtte seg slått ut først i kvartfinalen (mot Spania) etter å ha slått ut de regjerende europamestrene fra Frankrike. Dette er landets beste bridgeprestasjon noensinne, og det var ikke slutt der. I parturneringen gikk mine lagkamerater Ashley Bach-Mike Cornell hen og tok sølv! 

For meg og makker ble imidlertid parturneringen en nedtur. Vi fikk aldri drag på det, og selv om det etter to tredeler av semifinalen var gode muligheter for avansement var vi til slutt ikke i nærheten av finaleplass. Det skyldtes en god del dårlig spilling, men også en helt forferdelig dårlig gli. Motparten gikk på vannet, vi sank som steiner samme hva vi forsøkte oss på. Som et eksempel på hvor trist det var skal du få et spill som mest av alt er komisk. Men det viser også at det er mange farlige kortspillere i slike felt, selv om man ikke har hørt navnet på dem før.

Jeg skal spare dere for meldingsforløpet, men øst (meg) hadde vist en sterk hånd, syd hadde vist kløver og spar, og da syd var i 4 spar doblet makker. Nord tenkte at dette er topp eller bunn, så hvorfor ikke invitere til storfest: redobler!

Mot den redoblede utgangen spilte vest ut hjerter knekt. Det er et vanskelig spill å analysere, for det blir så veldig mange forskjellge varianter alt etter hvilken rekkefølge spillefører spiller kortene sine, hva Ø/V legger, hva de spiller tilbake idet de kommer inn osv. Så la meg nøye meg med å fortelle hva som skjedde. Inne på hjerter ess spilte syd kløver til knekt og konge. Å spille hjerter nå er vel best, men jeg valgte å spille trumf, for å matte syd kunne vi gjøre på et senere tidspunkt. Sparskiftet gikk til liten, nieren og nords tier. Nå ble det forlangt liten ruter fra nord. Jeg valgte å legge liten ruter for å gi syd et valg, og det fikk han. Han kan spille på honnør-10 hos meg (ta finesse med åtteren), eller spille på at jeg har begge honnørene og legge ruter 10. Det skulle vise seg at det ville vært bedre å legge i en hønnør selv om det ser ut som det alltid blir (minst) ett ruterstikk til øst uansett. Nå gikk spillet fort. Syd tok for (!) ruter 10, stjal en kløver, stjal en hjerter og stjal en kløver til. Da kom østs siste kløver, og syds dame stod. Nå fulgte ruter til esset og kløver dame. Vest måtte lydig følge farge, og en ruter ble kastet fra nord. Dermed var kun disse kortene igjen:

Syd var inne og han hadde avgitt kun ett stikk. Han spilte ruter 8 og trumfet med spar ess, så en ikke stående hjerter som han kastet en godspilt kløver på! I det stikket måtte vest trumfe bare for å være nødt til å avslutte fra Q-7 i trumf rett inn i syds K-J. Elleve stikk, ett redoblet overstikk, og det gir den uvanlige scoren +1480.

Det var utover i dette spillet, da jeg begynte å se hvor dette bar at jeg tenkte nok er nok og...

GOODBYE WROCLAW!

Her er noen refleksjoner fra Wroclaw idet bridge-OL går mot slutten. Det skal bli endel spill senere her i bloggen, men sant og si ble det av flere årsaker ganske travelt her nede.

Når et lag som New Zealand - typisk outsidere - klarer å komme helt til kvartifnalen i åpen klasse i et bridge-VM kan det ikke ha vært veldig mye uflaks inne i bildet. Men var det rein flaks å nå så langt?

Før turneringen fikk vi alle beskjed fra flere hold at å spille i kvalifiseringens gruppe C var griseflaks, den var klart svakere ble det sagt bla. på Bridgewinners. Det være særlig kjepphøye amerikanere som mente dette. Jeg er enig i at Gruppe C så litt svakere ut på papiret, i alle fall enn Gruppe B (som Norge spilte i) som virket sterkest. Re-draw ropte amerikanerne! Nå ble riktignok gruppe C endret litt da det kom ett forfall, og de byttet inn Irland til C fremfor ett av de antatt svakeste lagene. Likevel, det innrømmes det ikke var akkurat uflaks å være i C-gruppen, noe jeg selv sa her i bloggen i min forhåndsomtale. Det kom fem lag videre til Round of 16 fra hver gruppe pluss beste sekser, og beste sekser kom fra vår gruppe. 

Det som skjedde i Round of 16 (hvor du var nødt til å møte lag fra en av de andre gruppene over 96 spill) var at hele fem av de kvalifiserte fra Gruppe C vant sin KO-kamp, så til kvartfinalen gikk hele fem av åtte lag fra vår opprinnelige "svake" gruppe! Så rein flaks kan det vel ikke trekningen vært.

New Zealands kamp i Round of 16 mot regjerende europamestre Frankrike ble ikke vunnet pga. flaks, etter min mening. Vi spilte bra, de undervurderte oss antagelig, og etter hele 96 spill synes jeg vi vant fortjent. Men vi var vel ikke akkurat uheldige...og det var nok en gigantisk sensasjon.

Men det må vel være lov å si at det er uflaks å renne seg på en grusom magasjau natten før man for første gang skal forsøke seg i en kvartfinale. Det var det som skjedde med meg denne uken, og jeg var stort sett på toalettet, eller i senga, og som de fleste vet er det umulig å få sove med den type trøbbel (og her skal jeg spare dere for noen svært udelikate detaljer). Pokkers uflaks!

Men det hjelper godt på å ha gode lagkamerater. Vårt unge par Matt Brown (20) og Michael Whibley (29) storspilte utover i turneringen, men de fikk nok mot slutten litt for stort ansvar da jeg bare kunne holde i ett par runder i kvartfinalen. Spania i kvartfinalen så ut som en mer overkommelig oppgave enn Frankrike i forrige runde. Og at det ble Spania og ikke USA (som spanjolene slo ut i Round of 16) var en stor overraskelse. Til amerikanerne er det fristende å si: tenk å tape over 96 spill mot et lag fra den svake C-gruppa, da gitt! Uansett, for oss å få lov å møte Spania i kvart'n i stedet for USA må kunne sies å være heldig. Eller egentlig griseflaks!

Trodde vi...og vi var sannelig så kjepphøye at vi mente det var en stor sjanse for å nå semifinalen hvor vi å så fall ville møte Monaco med Helness-Helgemo på laget - i et VM! Jeg spøkte om det med Tor og Geir til og med; "Ja, da blir det i alle fall en nordmann i finalen".

Nånei, spanjolene ville annerledes, og de viste seg som et mye sterkere lag enn de noengang har vært. De hadde også en voldsom flyt. De gjorde omtrent like mange feil som oss i kampen, men de traff på det meste, når det skulle limes, og de traff på når det skulle meldes hardt. Bare i det tredje settet (av seks) ga slike spill nokså tilfeldige dobbelsvinger som godt kunne gått motsatt vei, og over de 16 spillene var de svingspillene verdt godt over 50 IMP. Og sånn var det stort sett i hele kampen. Jeg synes de hadde flaks, men det er selvsagt et godt lag, i kanonform, og de sitter i en enorm flyt.

I skrivende stund er spanjolenes semifinale mot Monaco halvveis, og Spania leder kampen med 46 IMP! Kanskje var det egentlig uflaks å møte Spania i kvart’n?

Selvsagt hadde vi flaks i mange spill, som alle lag har. Best husker jeg de spillene vi dummet oss ut i, men som ikke ble kostbare.

Komet-paret Brown-Whibley var i et tilfelle i 4 grand og gikk tre bet hvor det har slem i kortene, minus 300. "Katastrofe"? Vel, det vant NZ 17 IMP på! Hvordan det er mulig? Motstanderne hadde en enda større "katastrofe" mot Cornell og Bach og var i 6 grand som behørig ble doblet, +1400 til NZ! Det er flaks.

Makker og jeg hadde en system-klikk i et spill hvor vi meldte en hårreisende storeslem som gikk to bet. Flaksen var imidlertid at det var to bet, lilleslem som var ganske naturlig å komme i der var det en bet. Det meldte våre motstandere, og med ingen i sonen var det kun 50 mot 100, 2 fattige IMP ut i et spill som ser fryktelig ut.

I et spill så sparfargen slik ut:

A K Q 9 x x mot x x x

Resten av kortene var glimrende, ingen tapere og en fin hjerterfarge som normalt lett lar seg godspille. Der jeg fulgte spillet på BBO tok meldingsforløpet fem sekunder opp til 7 spar som i praksis var avhengig kun av at sparfargen ikke skulle sitte 4-0 bak . Men slik satt det, 4-0 bak! I svært mange kamper var storeslem med en bet uavgjort spill. De som stoppet i lilleslem der det teoretisk sett er en glimrende storeslem fikk ufortjente flaks-IMPs. Men vi hadde flaks også. NZ sitt par hadde en meldeklikk (men for å være fair, det fikk meldinger i mot som nesten ingen andre fikk), og stoppet i utgang! Mot et topp-lag ville det som oftest gitt et paradoksalt gevinstspill (!), for de ville spilt 7 spar med bet. Men vi spilte mot et av bunnlagene, og da var det livsfarlig, for de kunne godt stoppe i lilleslem. Men neida, de stoppet også i utgang, og ikke nok med det, de fikk kun elleve stikk. Dermed vant vi 1 IMP på at vårt par spilte en særdeles pinlig utgang der det ville vært mer ærefullt å gå ned i storeslem. Flaks!

For å oppsummere: flaksen og uflaksen går hånd i hånd. Det jevner seg antagelig ut. Den største uflaksen jeg har hatt denne uken er at jeg ble sjuk noen dager, det i et land hvor mat og ølpriser er så fordelaktige at vi ler rått hver gang regningen kommer. NZ- bridge har et mer liberalt syn på dette med alkohol osv. enn NBF, det er liksom frihet under ansvar (vi er amatører). Derfor er det for oss naturlig å ta seg noen øl etter spilling, «to wind down» som de sier. Spesielt når en halvliter øl koster omtrent 15 kroner! Men det ble altså fire dager (så langt) uten et eneste glass øl, og heller ikke mat. I stedet har det vært noen kjedelig skiver med ristet brød og utvispet cola (for å få ut kullsyra, gammelt triks).

Glade jenter etter kanonbra innsats!

Jeg vil avslutte disse refleksjonene med å ønske alle nordmenn som spiller i parmesterskapet lykke til med avslutningen. Samtidig varme gratulerer til det herlige norske damelandslaget som kom seg helt til kvartfinalen og underveis i den hele tiden hadde bra sjanse til å komme seg videre til semien. Flott levert! Jeg synes også det norske laget i åpen klasse gjorde en fin innsats selv om det ikke ble avansement.

Blind høne kan også finne korn, sies det, men når man havner i en tilstand av å være fullstendig kortblind går det som oftest galt. Det skjedde med meg i første spill i Round of 16 mot Frankrike. Da jeg ikke klarte å se mer enn seks av de syv sparene hos blindemann ble det helt krøll, og en opplagt utgang ble spilt bort. Da kan jeg love det kokte i topplokket og det måtte mye "snakking" til meg selv for å klare å fokusere på de neste spillene. Det gikk ganske okey, og med gode lagkamerater har mitt lag (New Zealand) overrasket mot Frankrike som er en av de store gullfavorittene. I skrivende stund leder vi kampen, og akkurat nå (med to sett igjen av seks) kan både vi og det norske damelaget faktisk gå til kvartfinalen. 

En som ikke har vært mye blind i denne turneringen så langt er min lagkamerat og debutant, 20 år gamle Matt Brown. Etter en litt trøblete start for han og makkeren Michael Whibley (29) har de storspilt både i de siste kvalik-kampene og i kvartfinalen - så langt. Her var Matt Brown i 6 kløver etter at nord hadde gått inn med 1 ruter og syd hadde vist sparfarge.

Han fikk det enkelt i dette spillet da franskmannen på nords plass spilte ut trumf. Da kunne Brown bare ta ut trumfen og godspille ett ekstra ruterstikk for sparavkast, tolv stikk, +920. Det var verd 11 IMP for New Zealand da Frankrikes Ø/V-par stoppet i 3 grand og kun fikk ni stikk etter sparutspill.

Matt Brown (20) - glimrende internasjonal debut!

Å vinne 6 kløver med det utspillet var selvsagt ikke vanskelig, men da Brown kom ut fra spillelokalet sa han at med det samme blindemann kom ned så så han hvordan han ville ha vunnet 6 kløver med det utspillet som setter press på ham - spar konge. Da spilles hjerter til esset, hjerter til stjeling, kløver til bordet og hjerter til stjeling, nok en kløver til bordet og nok en kløverstjeling. Dermed er hjerteren eliminert, og det er fortsatt trumf både hos spillefører og hos blindemann. Da er det tid for å ta for ruterhonnørene og spille spar. Syd kommer inn og har bare spar igjen, og spar til dobbeltrenons gir avkast av en ruter hos vest og stjeling hos øst. Hvis spillefører i stedet frir seg med spar uten å ta ruterstikkene sine kan syd fri seg med sin single ruter og det går ikke å unngå rutertaper.

Å spille slik etter spar konge ut er vel ikke for vanskelig, og ville i hvert fall ikke vært det for et stortalent av Browns kaliber, særlig når han nå har fått masse selvtillit utover i turneringen.        

Etter den andre spilledagen i World Games ligger ikke Norge-Åpen avskrekkende langt bak den forgjettede 5.plassen som gir sluttspill. Det er spilt bare litt over en tredel av kampene, og sjansene er bra både for dem og mitt eget New Zealand som fikk litt lenger avstand opp etter en smell i kveldskampen. Men det er Norge-Damer som har imponert så langt. De storspiller! Dagens spill var kanskje Liv Marit Grude og Bodil Øygardens fantastiske 7 ruter på 4-4 tilpass når de hadde 5-4 i hjerter (7 hjerter var dødt). For den les Kristian Ellingsens artikkel "Melding til 20 i stil". Samme makkerpar meldte knallhardt også i dette spillet.

Ganske mange sto på helt til 6 spar. Det er en tøff slem, men med bra sjanser. Dog er det et slikt spill hvor flere veier kan føre frem i spilleføringen, og det må gjettes litt hva man skal spille på. Med for eksempel ruter eller hjerter ut kan det trumfes to ruter hos øst. Spillefører kommer seg hjem og kan presse ut spar ess, og siden tieren faller er alt is og brus.

Med liten trumf ut går det ikke å trumfe mer enn en ruter, men syd blir senere utsatt for et enormt press siden han skal holde alt. I Norge-Damer sin kamp mot Spania vant Bodil Øigarden 6 spar på en annen måte enn å stjele to ruter etter det kom hjerter ut til esset. Hun stjal en hjerter, så ruter ess og ruterstjeling. Så spilte hun spar knekt. Da var hun ikke avhengig av at spar 10 skulle falle, men at trumfen satt 3-2. Men ved å trumfe kun en ruter var hun nede på kun elleve sikre stikk, men det var ikke noe problem. For ta en titt på syd sine kort. Hun har alt for mye å passe på og da Bodil innkasserte alle sparstikkene ble syd skviset sønder og sammen! Tolv stikk på skvis lar seg høre. Spanias Ø/V-par meldte også 6 spar, men da spillefører gikk bet ble det hele 14 IMP til de norske damene!

Bodil i skviseform

Dagens tristeste historie var kanskje det som skjedde på mitt bord. Makker Michael Ware har spilt meget bra så langt, men her var han ikke på høyden. Dette skjedde i kampen vi vant klart mot Skottland, men uten feilen i dette spillet ville det blitt enda større seier. Mot 6 spar spilte jeg ut ruter (spillefører hadde vist kortfarge i hjerter, og det var kjent at det lå lang kløverfarge hos blindemann). Spillefører vant det stikket og kunne altså vunnet kontrakten på flere måter. Men skotten spilte spar til knekten og mer spar til mitt ess. Han tenkte nok at trumfen måtte tas ut så skulle han spille god kløveren senere med en stjeling. Men da glemte han nok at det var helt opplagt å skifte til hjerter som tar bort inntaket til blindemann, da kan ikke kløveren utnyttes. Inne på trumfesset skiftet jeg til hjerter 2, alltid fordeling etter å ha fått ett stikk allerede i slem. Vi bruker imidlertid invitt inne i spillet i omtrent alle andre situasjoner, og Michael fikk for seg at jeg hadde spilt invitt, altså hadde jeg knekten. Da spillefører etter litt betenkning kom på at nå var det ikke så enkelt lenger (han hadde bare ti toppstikk nå) måtte han ta hjerterfinessen og la liten fra bordet. Så gikk makker i boks. Han hadde spilt lynhurtig (og godt) i alle spill så langt - ingen feil. Så kom en lang tenkeboks, og da han kom ut av den la han hjerter 10! Det er nok en klar feil, for om spillefører var renons i hjerter så ville han nok heller ha forsøkt gratisfinessen, og dessuten er hjerterspillet mitt fordeling i en slik situasjon (hjerter 2). Spillefører hadde imidlertid kun elleve stikk selv om han nå fikk for hjerter knekt. Men så fikk Ware resten av sparstikkene i panna, og da ble han skviset sønder og sammen. En lekker liten bet som altså var bare å ta slik spillet gikk ble forvandlet til en nitrist 980 ut, en grusom dobbelsving siden våre lagkamerater hadde stoppet i utgang.   

Det ble en sprek start med flere tøffe svingspill i mange kamper i åpningsrunden i Wroclaw søndag. Norges lag både i åpen og damer startet godt. Det åpne laget imponerte stort da de klart slo USA, ett av favorittlagene. Da det etter nok en seier (mot Mexico) ble tap for Argentina i den tredje kampen ligger Norge greit plassert med 9.plass i puljen på 18 lag. DE fem beste går videre. Norges damer tok to fine seiere før det ble et knepent tap for Sverige, og det ga 5 plass så langt. I damenes to grupper går åtte av 18 lag videre.

Mitt eget lag, New Zealand-Open fikk også en grei start med seier fulgt av knepent tap mot Irland, men et klart tap i tredje kamp gjorde at det ble litt under middels første dag. Men det er "early days", stillingen etter første dag er ikke så interessant da noen nasjoner har møttveldig tøffe lag i starten mens andre har spilt mot mer overkommelig motstand.

I første kamp skapte dette spillet stor sving i mange kamper:

Øst hadde en monsterhånd, og da vest hadde til positivt svar på sterk, kunstig 2 kløver var det mange som ikke greide å bremse. Et sterkt, kunstig kløversystem (sterk 1 kløver) ville hjulpet godt her da øst ville fått vite om mye mer (siden N/S ikke har noe å forstyrre med), mens etter standard metoder måtte øst gjette litt mer. Noen havnet i 7 spar! Det var sjanseløst, den kontrakten avhenger av enten K-J dobbel i saks i hjerter, eller at både hjerter- og kløverkutten går. Så hyggelig satt det ikke, så storeslem var helt dødt. Mer interessant var det i 6 spar. Godt over en tredel av parene vant lilleslem, flere av dem etter et relavtiv aggressivt og svært uheldig kløverutspill. Det var flere (bl.a min makker) som prøvde kløver ut da de var redde for at hjerterfargen hos blindemann var sterkere, og at det hastet. Denne gangen var kløver ut behagelig for øst som fikk det tolvte stikket på et sølvfat. Med det mer naturlige ruterutspillet er det også fort gjort å gå bet, men 6 spar ble vunnet flere steder. Syd ble utsatt for fryktelig mange avkast på alle sparene. Der han etter syv runder spar (fem kort igjen) holdt tre kløver og ett kort i hjerter og ett i ruter kunne spillefører ta det siste ruterstikket og hjerter ess, så spille inn syd i kløver for å få kløver opp i saksen til slutt. Hvis syd går ned på kun to kløver kan spillefører simpelthen godspille det tolvte i kløver. Det kan bli mange interessante sluttposser i slike spill alt etter hvordan det sakse, men selvsagt var det mange som gikk bet rett og slett ved å ta hjerterfinessen, en fair sjanse.

Norge-Åpen vant 13 IMP på dette spillet da USA var i 6 spar, mens Norge stoppet i utgang. I Norge-Damer sin kamp ble det bet i 6 spar ved begge bord. Mange steder ble det imidlertid større sving enn i Norge-Åpen sin kamp fordi det ble bet i slem ved ett bord og vunnet slem ved det andre. Det gir hele 17 IMP ut om man sitter på gal side av de resultatene, og det skjedde bla. for mitt lag.

I veteranklassen fikk Norge en tung start, men forhåpentligvis kommer de sterkere utover. I den klassen går jo hele 16 av 24 lag videre, og det er jeg temmelig sikker på at vårt solide veteranlag klarer. 

Det blir spennende å følge mine lag i fortsettelsen. Det holder ikke bare å spille bra fremover hvis man skal ha håp om avansement til knock-out kampene, man må også helst treffe på slike enorme svingspill som dette.  

Det er mindre enn to uker til bridgeolympiaden (World Games) starter i Wroclaw, Polen. I bridge-OL er det så mange nasjoner med at de deles inn i grupper. Gruppene er nå satt opp, og da kan vi spekulere litt i favoritter og sjansene for lagene fra mine to (!) nasjoner, Norge og New Zealand.

For Norge spiller i åpen klasse et helt spesielt lag, garantert bridgehistoriens mest familiepregede landslag ledet av "far sjøl", Lars Eide.

Far sjøl! Får han skikk på guttongene i Wroclaw? 

Min gamle juniormakker Lars Eide ble veldig fortjent tildelt NBFs hederstegn under bridgefestivalen i Fredrikstad. Den fikk han primært for sin mangeårige innsats for juniorbridge, men som Kari-Anne Opsal sa under utdelingen har han også vært fantastisk til å produsere (ikke helt alene, da, som Kari-Anne sa...) bridgespillende sønner! Laget i Wroclaw består av Lars som spillende kaptein, hans tre sønner Erik, Petter og Harald, og Bård Kåre Græsli og Kristian Ellingsen.

Hvor langt kan de komme seg i dette mesterskapet? Og hvordan er sjansene for mitt lag, New Zealand?

Her er gruppene i åpen klasse:

Fra hver av disse gruppene går de fem beste videre til Round of 16, pluss den beste sekseren.

Ved første øyekast ser det ut som om vi (NZ) har vært heldigere med trekningen enn Norge. Ja, den gruppen Norge spiller i ser kanskje ut til å være den sterkeste av de tre.

Jeg har forsøkt å splitte opp opp lagene i A (gull- eller i alle fall klare medaljekandidater), B (lag som godt kan kjempe seg videre til utslagskampene) og C lag (lag som neppe spiller mer enn grunnspillet), hvor jeg plasserer både Norge og New Zealand i B. En slik vurdering blir nødvendigvis litt subjektiv, men vi har jo statistikk og tidligere plasseringer å holde oss til også. Et usikkerhetsmoment er at mange av de såkalte dårlige lagene ikke er så elendige lenger. Det har vært en klar utvikling for mange slike nasjoner de siste 10-15 årene, og en ser ofte at nasjoner som tidligere var slaktofre vinner flere kamper, også mot toppnasjonene. Men uansett, her er min vurdering av de tre gruppene:

I den første gruppen finner jeg fem A-lag, seks eller 7 lag i B-kategorien, og seks-syv C-lag. I Norges gruppe er det også fem-seks A-lag, først og fremst Polen, USA, England og Monaco. Men B-kategorien er større, for i den gruppen er det kun noen få C-lag. I "min" gruppe kan jeg ikke finne mer enn tre storlag, og det er seks-syv lag som jeg vil kalle B-lag. Så New Zealands gruppe er på papiret svakere. Dermed er det ingen unnskyldning å finne for undertegnede og mine lagkompiser hvis det ikke blir avansement til sluttspillet denne gangen. Hvis vi blir utslått så er det i alle fall ikke pga. uheldig trekning!

Er New Zelands lag sterkt nok til å kjempe på topp-5 i gruppen sin?

Jeg har ingen tro på NZ i dame- eller seniorklassen. Vi har dog med et bra lag i Mix, en klasse Norge ikke stiller i. Hva med mitt lag i åpen klasse?

Jeg tror det er mulig å gå videre, men bare om alle lagets tre par spiller helt opp mot vårt aller beste. Vi må vel sikkert være litt heldige og om det skal kunne bli avansement. Det kan kanskje også være større sjanse for å komme seg videre som beste sekser fra den gruppen da det er flere land man potensielt kan oppnå store seiere mot enn i de andre gruppene. Men dette er selvsagt teori og ingenting annet.

For mitt lag avhenger mye av at vårt nye tredjepar fungerer godt. Det er Michael Whibley og Matt Brown, begge unge spillere. Whibley er ganske rutinert på tross av at han kun er rundt 30 år. Han debuterte i VM allerede i 2009. Brown er imidlertid bare 21 år og nokså uerfaren, men et kjempetalent som det skal bli spennende å følge i Wroclaw. Jeg tipper New Zealand vil ligge rundt middels underveis, og da avhenger alt av noen gode kamper mot slutten.

De norske spillerne må antagelig nesten overgå seg selv om det skal bli topp-5 i deres gruppe. Det er selvsagt ikke umulig, men skal det gå må alt klaffe. Skulle Norge og/eller New Zealand komme seg videre til sluttspillet er det vinn eller forsvinn, og i enkeltkamper kan alt skje. Bridge-OL er i mye større grad outsidernes turnering enn Bermuda Bowl. Det er ikke sjelden at outsidere har kommet ganske langt i dette mesterskapet.

I dameklassen er det to grupper.

I denne klassen går hele åtte lag videre fra hver gruppe. Jeg vil rangere det norske laget som et av lagene fra nr. 7-12 i sin gruppe, så å kvalle bør være mulig. Men det kan nesten se ut som om Norges gruppe også i dameklassen er litt sterkere enn den andre gruppen. Norge skal opp mot hele tre (Nederland, Kina og England) av de fem-seks heteste gull-favorittene.

Vårt damelag er en fin blanding av rutine og ungdommelig pågangsmot: Gunn Helness, Ida Wennevold, Åse Langeland, Lise Blågestad, Liv Marit Grude og Bodil Øigaarden. I dameklassen er det bak de fem-seks topplagene en haug med lag på omtrent samme nivå som det norske. Hvis våre jenter spiller opp mot sitt beste bør de absolutt ende over middels, og da er sluttspillet innen rekkevidde. Vi krysser fingrene!

I veteranklassen er det en gruppe på 24 nasjoner, og de 16 beste etter grunnspillet går videre. Norge stiller med nesten samme mannskap som i siste EM og VM hvor de oppnådde gode resultater. Denne gangen er Helge Hantveit kommet inn for Arve Farstad. Hantveit spiller med Tor Bakke, og de to andre parene er brødrene Roald og Helge Mæsel og Rune Brenderford Anderssen-Peter Marstrander. Jeg vil bli veldig overrasket om ikke de kommer seg videre til sluttspillet, husk hele 16 av de 24 lagene går videre.

Gullfavoritter er nok de "vanlige"; I åpen klasse ser jeg disse nasjonene med størst sjanse til å stå høyest på pallen: Frankrike, Monaco, USA, Polen og Nederland. I dameklassen tror jeg mest på England, Nederland, Kina og USA.

Vi går mot spennende dager i Wroclaw! 

Good luck boys and girls!

For undertegnede ble vel en uke i Fredrikstad en fin opplevelse. Litt vel mye sosialt, kanskje (men hva kan en forvente når man kommer fra andre siden av jordkloden og møter stadig flere gamle venner for hver dag som går?), litt mye stang-ut i bridgen, men alt det er historie. Totalt sett var det en bridgeuke som jeg så absolutt kan tenke meg å gjenta neste år. Men hva med totalinntrykket av selve arrangementet? Jeg synes NBF og hele staben (ingen nevnt, ingen glemt) gjorde en god jobb.

Disse refleksjonene vil ikke bli veldig negative, tvert om. Likevel kan kanskje noen synspunkter også fra en langveisfarende være på sin plass. Jeg regner med NBF ikke har noe imot feedback både av positiv og negativ art selv om vi spillerne ikke vet alle hensyn som arrangøren må ta både med hensyn til tidspunkter, hvilke turneringer det er plass til osv. La meg starte med litt skryt; Aviklingen av alle turneringene gikk stort sett på skinner. Et lite minus for noen feildubletter, det er alt jeg fant å trekke for når det gjelder det tekniske. Atmosfæren var også veldig bra såvidt jeg kan bedømme det. All som var der trivdes.

Alle som var der, ja...

For det er vel ingen tvil om at antall deltakere på festivalen er på tur ned. Det bør være en varsellampe for NBF, for det å kunne fortsatt ha en kjempstor festival som samlingspunkt for norsk bridge må være målet. Dette bringer frem to spørsmål:

Hvorfor går antallet nedover?

Hva kan gjøres med det?

Tidspunkt og spillested

Et stort minus er at Norske Bridgefestival kolliderer med den svenske festivalen. Fra sentralt hold i NBF har jeg fått bekreftet at det langt i fra er er slik at NBF har latt være å tenke på dette. De har selvsagt vurdert mulighetene for endring av tidspunkt for vår festival. Da vi satt og spilte i Kongstenhallen, med god plass til mange flere spillere, kunne vi på internett lese resultater fra Sverige hvor det var massevis med norske navn. I lagturneringen var det 15-20 «norske» lag. Det var et tosifret antall lag med bare nordmenn, og flere andre lag som hadde norske spillere. Dette er spillere som i foregående år har vært fast inventar på den norske festivalen. Riktignok kom noen av dem til Fredrikstad mot slutten av uken for å delta i Marit Sveaas-turneringen (MSIBT), men likevel...

Kan tispunktet for vår festival endres?

Det er ikke så enkelt å gjøre det som mange tror, sier altså NBF. Vi får tro dem på det, men kanskje må noe gjøres uansett? Hvis festivalen hadde vært arrangert tidligere kommer man fort inn i fellesferien. Et senere tidspunkt vil for noen kollidere med skolestart for barna deres. Det er altså mange hensyn å ta. Likevel må man kunne spørre seg om ikke noe kan gjøres, for den reklamen de som kom fra Sverige ga for den svenske festivalen vil ikke gjøre antallet som tar turen over kjølen i stedet for å spille på hjemmebane mindre. Det var bare lovord om arrangementet der borte. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer, men hørte at det var 4-500 deltakere i noen av sideturneringene deres! Både danske og mange norske spillere velger Sverige fremfor Norge.

Hvor bør festivalen arrangeres?

Da jeg oppholdt meg en god del i Fredrikstad for mange år siden (av andre årsaker enn bridge) ble det en av mine favorittbyer i Norge, lenge før bridgefestivalen ble lagt dit for første gang. Det er rett og slett en kjempefin by. Men likevel, er det bare jeg som lengter litt tilbake til festivalene på Lillehammer? Det er ikke noe galt med Fredrikstad som arrangørby, egentlig. Men de minimale avstandene fra spillested til der man bodde under festivalukene på Lillehammer gjorde at det ble ekstra bra. Festival er ikke bare bridgespilling og konkurranse, men også en sosial happening for de aller fleste. Bridgefolket ordner det sosiale samme hvor de er, også i Fredrikstad. Men der bor vi på forskjellig side av elven, og de som bor inne i byen må ordne seg transport eller gå til spillelokalet. Det gikk jo bra, ingen problemer med en liten spaser- og ferjetur, men det blir uansett litt mer om og men i Fredrikstad enn sånn som det var på festivalene på Lillehammer. Mistforstå meg rett...la oss si det slik: Fredrikstad er en bra plass å arrangere festival, men jeg mener Lillehammer er enda et hakk bedre.

Marit Sveaas Internasjonale turnering (MSIBT)

Denne nye, internasjonale turneringen var flott og må kunne kalles en suksess, en turnering med kanskje det høyeste nivået i noen bridgeturnering i Norge noensinne. Arrangementet fløt bra. Likevel, som alltid når det er noe nytt vil det finnes forbedringspotensiale. Jeg synes en turnering med så skyhøyt premiebudsjett bør ha et litt annet opplegg enn en ren mondradturnering med x antall runder. At det er monrad sikrer dog en viss rettferdighet, og det må spilles veldig godt om man skal kunne holde seg i toppen. Men parturnering med et så stort felt, hvor det som oppnås på bordene med de laveste numrene mot topp motstand blir sammenlignet med det som presteres av de som er plassert langt bak, blir ikke alltid helt rettferdig. Det blir litt tilfeldig, og for eksempel i svært mange spill en fordel å sitte med kortene. Det kan innvendes at slikt jevner seg ut over tid, men jeg tror et litt annet opplegg vil sikre at det blir mindre tilfeldig. Med dette menes for all del ikke å si at de som kom i toppen av turneringen i år ikke fortjente det! Men jeg tror likevel det kan gjøres annerledes, og dermed bli noe mindre tilfeldig, og det er viktig når det står så mye på spill.

Fortjent seier til far og sønn, Tor og Fredrik Helness (foto: Arild Jakobsen)

En kvalifisering etterfulgt av en finale vil være best. I en slik finale bør resultatene fra kun finalebordene scores mot hverandre. Det vil føre til du for eksempel ikke får 10-20% om motparten gjør noe bra mot deg, men kanskje 40 eller sogar omtrent middels. Og du får ikke 80-90 % bare fordi du spiller hjem en - for en elitespiller - ganske enkel utgang fordi scoren blir sammenlignet med resutlatene lenger ned i salen hvor kontrakten blir spilt bort av mange. Det vil rett og slett bli litt mindre tilfeldig i en sånn separat scoret finalepulje. Hvis kvalifiseringen for eksempel går over en dag, tre sesjoner, vil de aller fleste av de som har noe der å gjøre komme til finalen. Det kan så være eksempelvis 30 par som spiller to spill mot hver av de andre i finalen (to sesjoner). De neste på listen spiller en B-finale, og de bak der igjen i «consolation» med premier i alle klasser. Dermed får alle noe å spille for. Selvsagt bør det være en carry-over fra kvalifiseringen slik at de som fikk det til å klaffe der får igjen noe for det (Carry-over kan være på 40, 50 eller 60%, alt etter hvor mange spill kvailken utgjør av det totale antall spill). Rent praktisk er dette enkelt å få til, og det gjøres på sånn eller lignende måte i svært mange internasjonale turneringer.

Det er klart at usikkerhet om hvor mange deltakere det ville bli i MSIBT gjorde at arrangøren måtte ta forbehold med hensyn til premiene som skulle deles ut. For all del, de premiene som ble gitt var helt fantastiske. Det var så bra premiering at det er synd at det likevel blir litt misnøye her og der når ting ble endret. Mange var skuffet over antallet premier i toppen med så mange deltakere osv., andre mumlet litt om andre endringer. Sutring? Kanskje er det bare sutring, men når de som står bak er så generøse er det kanskje klokt å være mer eksakt på forhånd? Noen sier kanskje til dette at "men vi vet jo ikke på forhånd hvor mange som kommer". Til det vil jeg si at det går vel an på forhånd å lage flere oppsett over premiene alt etter hvor mange som stiller til start?

Bør MSIBT spilles under festivaleuken?

Det er argumenter både for og i mot. At en slik turnering med store pengepremier trekker folk, også fra utlandet er det ingen tvil om. Kanskje var tanken at mange fra andre nasjoner skulle komme til Fredrikstad for å spille mer enn bare MSIBT. Det skjedde ikke i noen særlig grad. Det var med noen utlendinger også tidlig i festivaluken, men de fleste utlendingene kom på torsdag, dagen før MSIBT startet. Og en god del av dem kom rett fra den svenske festivalen. Mest sannsynlig ville de internasjonale spillerne kommet uansett, om MSIBT hadde vært arrangert separat og kanskje et annet sted (i Oslo for eksempel). Jeg tror også de aller fleste av de norske spillerne som deltok ville ha kommet til MSIBT selv om den ikke hadde vært arrangert under festivalen.

Hva vil vi ha, elitefestival eller massemønstring?

Ja takk, begge deler.

Det har nok vært innstillingen til dette, og den er jeg enig i. Noe av det fine med den norske bridgefestivalen er at den har hatt turneringer for alle slags bridgespillere. Det har alltid vært noen mer prestisjetunge mesterskap enn andre, men spillere på alle nivå og i alle klasser har nok bridge å velge mellom om.

I de senere år har NBF tatt bort parfinalen fra festivalen, en av de tre mest prestisjetunge mesterskapene (NM for par, NM for klubblag og Seriemesterskapet) som alle spilles utenom festivalen. Det mener jeg er en riktig prioritering. Festivalen har et lag-NM, og hadde tidligere et par-NM (NM monrad par), men i år ble det ikke plass til den parturneringen, antagelig mest pga. den nye turneringen, MSIBT. Formatet i disse NM-turneringene har dessuten vært slik at det har gitt litt større muligheter for mange bra spillere, ikke bare den ypperste eliten som tradisjonelt dominerer i NM for klubblag og 1.divisjon. Det er positivt, en gulrot for spillere som kanskje sjelden eller aldri kommer seg til lagfinalen, eller har problemer med å spille seg opp i 1.divisjon og enda mindre sannsynlig vil kunne klare å vinne der. Disse mesterskapene under festivalen har derfor egentlig gjort at den norske eliten på en måte har blitt større.

Endringen i år, med en internasjonal storturnering, er nok er en viss dreining i favør av elitespillerne. MSIBT med et enormt premiebudsjett har potensiale til å bli et høydepunkt på den norske bridgekalenderen, men altså mest for eliten. Jeg mener festivalen som en blanding av elitefestival og massemønstring er mest tjent med at den internasjonale turneringen spilles på et annet tidspunkt. Det kan gjerne være helgen før eller etter festivalen slik at de norske som må reise langt for å være med kan kombinere det som en bridgeferie. For festivalen kan det være gunstig ha de tre dagene som i år ble brukt til MSIBT tilgjengelig for andre turneringer. Selv om det totalt sett var et stor antall bridgespillere tilstede da MSIBT gikk av stabelen var det også mange som valgte å reise hjem tidligere enn de ville gjort hvis det var andre tilbud de siste dagene.

Det kom kanskje ikke alt for mange konkrete forslag i disse refleksjonene. Jeg er dog sikker på at NBF er interresert i mange synspunkter for å kunne bestemme seg best mulig for hvordan festivalen skal være fremover, og jeg tror at de ansvarlige tar dette på alvor. Det både NBF og alle norske bridgespillere ønsker er vel å sikre at vi også i årene fremover skal ha en flott, attraktiv bridgefestival – for alle – som hvert år er høydepunktet i bridge-Norge.

Her kommer noen interessante spill fra årets bridgefestival i Fredrikstad. Ha meg unnskyldt om noen av disse spillene er omtalt andre steder tidligere, men jeg ikke kan huske å ha sett dem i bulletinene underveis.

Artig skvis

Dette spillet er fra Patton, en turneringsform hvor den største delen av poengene fordeles ut fra såkalt BAM beregning, dvs. parturnering kun mot det andre bordet i egen kamp. Dette gjør at ekstra stikk og ekstra beter teller enormt mye.

Standard kontrakt var 3 grand, de fleste steder med nord som spillefører. Ikke unaturlig valgte øst å spille ut hjerter 10 som gikk til knekten (eller noen steder liten hjerter som gikk til åtteren, hvoretter det samme spillet utvikler seg). Noen la ned spar ess før de gikk over til syd og tok sparfinessen. Det er teknisk feil spilt med en sånn farge da å legge ned esset først kun tar med seg damen singel bak, men man får med de fargebehandlingen ikke med seg damen fjerde foran. En direkte finesse gjør at man kan gjenta finessen og få med seg damen fjerde i saks, mens begge variantene selvsagt løser damen tredje eller dobbel foran. De som fikk tak i fem sparstikk hadde etter hjerterutspillet elleve sikre stikk. La oss si ruterstikkene blir innkassert før sparstikkene, så spar til bunns. Før den siste sparen spilles ser det slik ut:

Idet spar 3 spilles blir øst fanget i en litt uvanlig skvis. Enten må han gi opp hjerterholdet, eller kaste en kløverhonnør. Hvis øst kaster hjerter får nord to hjerterstikk. Derfor kaster han en kløver, men da forsvinner hjerter fra syd, og spillefører tar for hjerter ess før han spiller kløver som tar med seg østs siste kløverhonnør, kongen og esset. Vest kan ikke gjøre annet enn å gi syd for kløver 10, det tolvte stikket. 

Spillefører har imidlertid et problem mot slutten. Han må gjette om øst har Q-J i kløver, eller esset. Hvis øst hadde hatt esset i stedet ville han vært utsatt for en litt mer vanlig innspillskvis. Med tre kort igjen må øst i så fall holde kløver ess singel og to hjerter. Hvis spillefører satser på at det er kløver ess øst har må han kaste kløver 10 fra syd og holde igjen singel konge og to hjerter. Så kløver til østs ess etterfulgt av oppspill fra K-9 i hjerter til spilleførers kombinerte saks. Dette ville gitt det tolvte om det satt slik. Det er bare det at om spillefører satser på det så får han ikke flere stikk (vest tar resten i kløver) og brenner inne med hjerter ess, og da blir det kun ti stikk.

I de fleste kampene ble poengene delt med elleve stikk i 3 grand ved begge bord, men noen få steder ble det tolv eller ti stikk ved ett av bordene, alt etter hva spillefører satset på (det kom dessuten andre utspill ved noen bord).

Et poeng er det at om det spilles på at øst har Q-J i kløver så risikeres ikke å falle ned på ti stikk da man mot slutten tar for hjerter ess (det ellevte stikket) før det spilles kløver mot K-10 i tokortspossen.

Dårlig utspill

Et uvanlig svakt utspill gjør at en fin posisjon kan oppstå i denne doblede delkontrakten.

Etter syds 1 ruter og 1 spar fra nord kom øst med og viste hjerter og kløver. Da var vest med og meldte 3 hjerter over N/S sin 3 ruter, og da syd meldte 4 ruter doblet vest.

Vest bør selvsagt spille ut ruter. Med masse honnørpoeng er det om å gjøre å få begrenset spilleførers stjelemuligheter. Dog kan det noen ganger være slik at det handler om å få tatt med seg sitt stikk (eller sine stikk) i vår egen farge først, men her skriker meldingforløpet etter trumf ut. Motspillet som beter kontrakten etter trumf ut er imidlertid ikke av det vanlige slaget.

La oss først ta for oss hvordan det går med hjerter ut til damen, kongen og esset. En hjerter trumfes, trumf til esset og stjeling av den siste hjerteren. Så mer trumf. Nå må vest ta av seg den siste ruteren. Hvis han ikke gjør det, men heller spiller sin siste hjerter trumfer syd og spiller trumf til vest som blir innspilt og må spille spar unna knekten eller kløver som etablerer syds konge. Så vest tar for den siste trumfen og frir seg med hjerter. Da trumfes, så den siste trumfen i denne posisjonen:

Ruter 9 blir for mye for vest som ikke kan holde både fire spar og to kløver. Han kan ikke kaste spar, for da gir fire stikk i den fargen ti stikk. Men om han kaster kløver 6 og spillefører satser på at det er vest som har kløver ess spilles simpelthen liten kløver fra kongen, og esset kommer på luft!

Med trumf ut blir det verre. Spillefører må sikre seg de to hjerterstjelingene. Han vinner altså med trumfesset og spiller hjerter ess og trumfer en hjerter. Så må han gå over til syd på spar konge for å få trumfet den siste hjerteren. Inne på bordet frir han seg med nords siste trumf. Nå er motspillet kritisk:

I denne situasjonen må ikke vest ta for sin siste trumf og spille hjerter. Hvis han gjør det oppstår den samme skvisen som er beskrevet etter hjerterutspill. Det drepende motspillet er spar knekt! Nord må vinne det stikket, og spillefører kan ikke spille kløver, da blir det to kløvertapere. Og spiller han spar til tieren så brenner det fjerde sparstikket inne hos nord, og det blir to kløvertapere til slutt. 

Vanskelig motspill

Dette spillet er fra kvalifiseringen i NM-lag. Mange diskuterte ivrig om kontrakten stod eller ikke, men uten å ha sjekket med noen computeranalyse (GIB) tror jeg vi må konkludere med at det bør bli en bet om motspillerne timer alt best mulig.

Standard kontrakt var 4 hjerter, og overalt kom vests singelton ruter i utspill. Mange steder slapp spillefører utspillet. Det ville vært helt greit om utspillet ikke var en singelton, men slik det satt ble det ikke alt for vanskelig å bete kontrakten da. Øst vant med en honnør og spilte liten ruter tilbake til stjeling, så kløver. Idet øst er inne på trumfesset kan han ta for kløver konge - betestikket. Spørsmålet er om kontrakten kan vinnes ved å gå opp med ruter ess.

Inne på ruter ess i første stikk spilles trumf fra bordet. Det er kanskje ikke unaturlig å legge lavt fra øst, men da blir det enkelt. Syd vinner og spiller mer trumf. Siden det er øst som kommer inn hele tiden har spillefører ingen problemer med å etablere ett stikk i ruter etter hvert, og det stikket gir kløveravkast hos syd.

Så øst må fyke opp med trumfesset. Da ser det ut som om det blir bet ved simpelthen å ta de to ruterhonnørene og spille enda en ruter. Spillefører får ikke utnyttet den fjerde ruteren til kløveravkast, for vest har fortsatt en trumf igjen. Men spilles det slik imot står kontrakten hvis syd leser sitsen korrekt. Det kan han vel kanskje klare om øst har vært inne og meldt 1 grand (noe som skjedde flere steder etter 1 hjerter - 1 spar fra N/S).

Den fjerde runden ruter trumfes høyt av syd. Så spiller han trumfen til bunns. Øst blir fanget i noe så uvanlig som en criss-cross skvis siden han har absolutt alt i kløver. Det er nemlig syds kløver 8 som blir det avgjørende kortet! (Hvis vest hadde hatt for eksempel kløver 9 ville ikke dette fungert!)

Før den siste hjerteren fra syd ser det slik ut:

På hjerter 6 fra syd kastes kløver dame fra nord, og øst er "toast" i en criss-cross som hentet fra læreboka. Kaster han spar spilles spar ess som feller kongen og bordet står. Hvis han kaster kløver spilles kløver til esset som tar med seg østs siste kløver, og spar ess er da inntaket til godspilt kløver 8!

Betevarianten er at øst, etter å ha klart prøven med å fyke opp med trumfesset, ikke tar begge to ruterhonnørene, men heller tar en av dem og så spiller liten ruter til stjeling. Dermed står ikke nords ruter, og kløver fra vest bryter effektivt fordbindelsen mellom nord og syd som behøves for å få til det vakre sluttspillet.

  .     .