Mange synes nok skvis og slike ting er «skumle greier», komplisert og uforståelig. Ja, noen skviser er kompliserte og vanskelige å gjennomføre for mange spillere selv om de fleste forstår det som skjer når en sluttposisjon blir beskrevet i et diagram.

Vi skal her se på et spill som beskriver en situasjon som er ganske ofte forekommende, og hvor skvis kan oppstå nesten av seg selv. Bare husk at om du har resten av stikkene unntatt ett, da kan det godt være slik at en motspiller får for mye å passe på fordi makkeren hans ikke har hold i de to fargene som må holdes. En ting man ofte må passe på i slike tilfeller er å ha overgang til begge sidene. Hvis det ikke er det kan den som blir skviset kvitte seg med det holdet hvor trusselen mot han er på den siden spillefører ikke lenger kan komme over til.

Her kommer et sånt spill fra en treningskamp forleden:

2NT viste 20-21. Noen vil kanskje være litt mer pessimistiske og kun invitere til slem med en kvantitativ 4NT (invitt til 6), men også da blir det slem fordi nord har maksimum. Det andre melde-alternativet med Puppet Stayman er fordi om nord har femkorts hjerter kan 6 hjerter på 5-3 tilpasning være en bedre slem enn 6NT. Nords 3 ruter viste en eller begge major (kun firekorts), og det var ikke syd interessert i. Så han avsluttet meldingene med 6NT. (om nord hadde hatt fem hjerter ville han sagt 3 hjerter på 3 kløver) 

Spillefører tar opptelling, og det er 2+3+4+2= 11 sikre stikk. Det er store muligheter for det tolvte. Hjerteren kan sitte rundt, men kløveren kan også sitte jevnt 3-2 og gi ett ekstra etter å ha gitt bort ett kløverstikk. Og her kan det godt oppstå en skvis også, husk det selv om du ikke føler deg helt komfortabel med hensyn til skvisteknikk.

Du må ikke prøve hjerteren først da du i så fall setter opp ett hjerterstikk til dem om fargen sitter 4-2, og da kan de kanskje ta beten med det hjerterstikket idet du forsøker å gi bort ett kløverstikk senere. Gi bort kløverstikket først, og ikke start med A-K da du i så fall deretter ikke kan få gitt bort ett stikk i fargen og komme i den situasjonen at du har resten unntatt ett stikk. Derfor, elegant spilles en liten kløver fra begge hender i andre stikk. Da har du alle sjansene dine i behold senere og kan prøve dem i tur og orden.

Forsvaret vinner kløverstikket og fortsetter med spar. Du tester nå kløveren, og det viser seg at vest satt med fire kløver fra start og øst singel knekt. Så det tolvte kom ikke automatisk i den fargen. Du har igjen hjertersjansen, men behøver ikke prøve den akkurat nå. Om hjerteren sitter 3-3 sitter den 3-3 til slutt også!

Du venter med hjerteren fordi du vet at det er noe som heter skvis, og tar i stedet stikkene i sidefargene først. Sjansen for skvis i dette spillet er at den motstanderen som du nå vet er alene om å holde kløveren også har fire hjerter. Og slik satt det!

Etter å ha gitt bort ett stikk i kløver kan du godt ta begge kløverhonnørene idet du kommer inn igjen for lettere å beholde oversikten senere. Planen er jo å ikke slippe dem inn igjen før eventuelt i stikk tretten, for du har jo nå fra topp alle de gjenværende stikkene unntatt ett.

Du husker det med overgang til begge sider, og det har du i hjerterfargen som du altså ikke behøver å røre nå. Istedet innkasseres ruterstikkene, kanskje vest blir presset? Da kommer du ned i denne sitasjonen før den siste ruteren:

På den andre og tredje ruteren måtte vest kaste, men han hadde fortsatt ingen problemer og kvittet seg med sine to gjenværende spar. Men idet syd spiller ruter knekt må vest kapitulere og kaste kløverholdet, eller gi opp hjerteren.

Du vet han har en stor kløver igjen og behøver ikke telle noe særlig i dette spillet, bare følge med! Det eneste du behøver følge med på er om vest kaster den kløveren du vet han har. Gjør han det tar du selvsagt kløverstikket og tre hjerterstikk til slutt. Hvis ikke vest kaster kløver (men hjerter) kvitter du deg med kløver 5 fra nord og prøver hjerteren som plutselig har til fire stikk!

Om hjerteren satt 3-3 fra start var det enkelt hele veien, men i så fall sitter hjerteren rundt til slutt også. 

Noen bruker lavt som styrke, andre høyt, noen norske og andre svenske kast. Så er det de som legger Lavinthal ofte. Ulike (oddetall) som styrke, eller odds-even (oddetall er styrke, partall Lavinthal) er også metoder som blir brukt.

En kan diskutere frem og tilbake om hva som er best, men det er vanskelig å finne noen klar konklusjon.

I Norge er det “norske og små» som gjelder, lav-høy som styrke og de vi kaller norsk fordeling. Det har det vært i alle år selv om det var en del toppspillere i Oslo og på Østlandet som brukte «svenske og ulike», og «svenske og små» i gamle dager. Det er vel noen som spiller høyt som styrke i Norge og, ofte i kombinasjon med norsk fordeling.

Internasjonalt ser en litt av alt, og for eksempel i USA er det klart flere som spiller med høy-lav som styrke. Her «Down Under» er det «svenske og små», eller såkalt UDCA (upside-down count and attitude).

Vi nordmenn og flere andre er ganske sikre på at «lavt» som styrke er best. Det er fordi det ikke alltid er så gunstig å legge et halvhøyt kort som styrke, det kan jo være et verdifullt kort.

Det kan imidlertid være motsatt.

Hvis det spilles med lavt som styrke kan det hende kortet man må legge som svakhet er verdifullt, og hvis man ikke har råd til å legge det kortet og legger et lavere kort vil makker mistolke det lille kortet du legger og tro du har bedt om fortsettelse i fargen.

Konklusjonen på dette – som ganske sikkert vil overraske en del spillere - er faktisk at det spesielt på honnørutspill faktisk er teoretisk bedre med høy-lav som styrke og et så lite kort som mulig er svakhet. Dette gjelder en god del kombinasjoner. La oss se på noen eksempler (syd er spillefører):

Vi tenker oss at vest velger å spille ut ruter konge mot en fargekontrakt, og det kan jo godt etter meldingene se ut som et godt utspill. 

Om Ø/V bruker fordeling på slike utspill legger øst toeren, men da kan ikke vest vite om han skal fortsette eller ikke idet syd lasjerer. Så vi tenker oss at Ø/V bruker styrke og svakhet i en sånn situasjon.

Øst får et dilemma. Hvis han legger toeren og syd lasjerer vil garantert vest fortsette fargen rett opp i syds A-J. Hvis øst legger tieren som er normalt her, kan spillefører om det ser best ut stikke, og han har en stopper med kn-8 da dette blir igjen:

Hvis makkerparet bruker høy-lav som styrke kan øst komfortabelt legge toeren på den utspilte kongen. Vest vet han ikke skal fortsette om syd lasjerer. Hvis det er øst som kommer inn et par ganger får makkerparet tid til å spille ruter gjennom og sette opp et andre ruterstikk. 

Her er et enda bedre eksempel (syd er spillefører):

Ø/V kan med dette få tre kløverstikk, men...

Vest spiller ut kløver ess, og samme hva kontrakten er blir sarten på motspillet et håpløst prosjekt for Ø/V om de bruker lavt som styrke. Hvis øst legger toeren (styrke) vil jo vest garantert fortsette fargen og forære syd stikk for kløver dame. Men hvis øst legger knekten (normalt), eller tieren har spillefører umiddelbart fått en kombinasjon som er stopper:

Dame-9 i kløver har blitt en perfekt saksekombinasjon, og Ø/V kan ikke lenger få mer enn ett stikk til i kløver. 

Hvis Ø/V bruker høyt som styrke legger øst komfortabelt toeren i første stikk. Vest fortsetter ikke (toeren var jo svakhet), og senere kan de da få full uttelling i fargen (tre stikk) ved at øst spiller kløver med J-10 gjenværende, og damen blir elegant fisket opp av motspillerne.

I innledningen står det at dette er mest teoretisk, men la oss se på et par spill fra praksis som også viser poenget med all mulig tydelighet.

MOTSPILLER (NORD)

                                                           BLINDEMANN (ØST)

Dette er et spill som jeg har forsøkt å fortrenge uten å lykkes.

Vest var i 4 spar etter at han ikke hadde vist særlig sterke kort, så øst har meldt knallhardt.

Jeg spilte ut kløver ess og makker la knekten, spillefører syveren. Hva nå? Jeg skiftet til hjerter i andre stikk, og vi hadde et sekund teoretisk sett kontroll på beten da makker hadde hjerter ess!

På kløver ess la altså syd knekten, for toeren ville vært styrkekast. Så kom syd inn på hjerter ess i andre stikk og kunne gitt nord en hjerterstjeling.

Men hvordan skal syd kunne vite at ikke nord har dobbelton hjerter og for eksempel A-K-9 i kløver. I så fall er kløver tilbake riktig motspill for å ta tre kløverstikk.

Da han spilte kløver i tredje stikk føk 4 spar hjem - -420.

Det er klart at om jeg (nord) vet at syd har hjerter ess kan jeg løse dette til tross for at vi bruker lavt som styrke og syd legger knekten. Jeg kunne tatt for kløver konge FØR jeg spiller hjerter. Da vet syd at det ikke er mer å hente i kløver (nord ville spilt ut kongen fra AK-blokk) og stikker med hjerter ess før han fortsetter med hjerter til stjeling – en bet. Og en bet ville vært usedvanlig gullkantet.

Spillet er fra semifinalen i den internasjonale lagturneringen i Canberra, Australia i 2020. Mitt lag ledet kampen med 5 IMP før dette aller siste spillet (av 64 spill), uten at vi ved bordet visste det. Våre lagkamerater stoppet i 3 spar ved det andre bordet, og der ble det også ti stikk, men +170. Da det ble -420 for oss kostet spillet 6 IMP i stedet for 6 IMP inn om beten tas - en 12 IMP sving, altså. Kampen og finaleplassen ble tapt med 1 IMP.

I en lagturnering i helgen kom dette spillet:

Mange spilte ut ruter dame mot nords 4 spar, og da forsvant en hjerter fra syd i andre stikk på den andre ruterhonnøren. Da var det svært gode sjanser, dog fortsatt ikke helt nedlegg, men utgangen ble vunnet flere steder.

Hvis vest velger å spille ut hjerter ess er forsvaret godt i gang og kan bete kontrakten med tre hjerterstikk og kløver ess. Men motspillet må være nøyaktig, vest må skifte til kløver i andre stikk.

Poenget vi vil frem til i dagens artikkel handler altså om østs signal i første stikk. Hvis han hadde hatt J102, J1032 eller lignende ville det vært helt forkjært med avtalen «lavt» som styrke, for han kan har ikke råd til å «skusle» bort tieren eller knekten. Da får spillefører en sikker stopper med Q-9 gjenværende. Her kan øst legge syveren i et forsøk på å legge svakhet, men det kortet kan mistolkes. Syveren kan jo godt være den minste hjerteren øst har (Q-8-7, Q-9-7, Q-10-9-7, Q-10-8-7), og i så fall haster det kanskje for Ø/V med å ta hjerterstikkene. Hvis derimot syveren er svakhet er det trolig riktig å skifte til kløver. For å være sikker på at makker skal tolke vests signal må han legge knekten hvis de har avtalt lavt som styrke. Men da har plutselig N/S en sikker stopper med gjenværende Q-9 mot to små, tieren i saks, og kontrakten kan ikke betes lenger.

Hvis Ø/V derimot spiller med høyt som styrke på honnørutspill kan vest komfortabelt legge svakhet med hjerter 3. Øst bør da kunne finne kløverskiftet, og om han skifter til kløver vinner vest med esset og spiller hjerter knekt fra gjenværende J-10-7. Forsvaret starter effektivt med de fire første stikkene.

Denne artikkelen er ikke ment for å forvirre alle dere som spiller «norske og små», eller for å forsøke å få hundrevis av makkerpar til å skifte til høy-lav som styrke på honnørutspill. Det er mest som en teoretisk greie, men det skjer altså i praksis også. Ikke så ofte, men etter nærmere 50 år med bridge har jeg sett dette poenget noen ganger, dog neppe mer enn ti ganger, tror jeg.

Å endre motspills-metodene vi er vant med å spille med er ikke alltid så lett, spesielt om man har spilt lenge sammen. Mange har forsøkt. En gang satt jeg og pratet bridge med Boye Brogeland. Selveste Bob Hamman satt ved bodet, og da dette dette «problemet» ble diskutert sa han ingenting, bare smilte og lo fordi han selvsagt var fullstendig klar over dette problemet. Og han legger høyt som styrke.

Boye var også fullstendig klar over teoerien om dette og fortalte at han og Espen Lindqvist (tror jeg det var) en gang forsøkte å skifte til høyt som styrke på honnørutspill. Det blir fort krøll, og for dem varte prosjektet kun en kamp eller en sesjon. Tilbake til "norske og små".

Jeg skulle dagen etter spille i en parturnering med toppspilleren Liam Milne, og vi er begge vant med lavt kort som styrke. Like før spillestart ble vi enige om å prøve høyt som styrke på honnørutspill. Hvorfor ikke prøve det?

Ti minutter senere kom et spill hvor jeg spilte ut spar konge fra KQJ10 eller lignende, og esset vant første stikk idet Liam la spar 9. Vi spilte med skjermer, og det var en vennlig, avslappet tone ved bordet. Så, jeg og han på min side hørte fra den andre siden av kjermen litt småprat og et spørsmål fra spillefører om utspillet og Liam sitt påkast, og Liam svarte: «low encouraging». Det kunne vært ille, han hadde jo lagt styrke med nieren. Kanskje "straffbart" også siden jeg hørte forklaringen som stred mot avtalen vår. Jeg kunne jo hatt K-Q-10 og tolket styrkekastet som at han hadde knekten hvis jeg ikke hadde hørt forlaringen. Det betød imidlertid ingen ting i det spillet. Det var rundens siste spill, og jeg spurte så fort je gkunne Liam om «hvordan var det der med signaler på honnørutspill?». Han sa: «Oh, shit», og resten av turneringen spilte vi med lav-høy som styrke.

Så de fleste av oss får vel heller leve med noen få spill hvor metoden vår ikke er optimal, selv om det er ganske fortærende, og ganske uheldig hvis det en sjelden gang er med på å koste en finaleplass.