Det er mindre enn to uker til bridgeolympiaden (World Games) starter i Wroclaw, Polen. I bridge-OL er det så mange nasjoner med at de deles inn i grupper. Gruppene er nå satt opp, og da kan vi spekulere litt i favoritter og sjansene for lagene fra mine to (!) nasjoner, Norge og New Zealand.

For Norge spiller i åpen klasse et helt spesielt lag, garantert bridgehistoriens mest familiepregede landslag ledet av "far sjøl", Lars Eide.

Far sjøl! Får han skikk på guttongene i Wroclaw? 

Min gamle juniormakker Lars Eide ble veldig fortjent tildelt NBFs hederstegn under bridgefestivalen i Fredrikstad. Den fikk han primært for sin mangeårige innsats for juniorbridge, men som Kari-Anne Opsal sa under utdelingen har han også vært fantastisk til å produsere (ikke helt alene, da, som Kari-Anne sa...) bridgespillende sønner! Laget i Wroclaw består av Lars som spillende kaptein, hans tre sønner Erik, Petter og Harald, og Bård Kåre Græsli og Kristian Ellingsen.

Hvor langt kan de komme seg i dette mesterskapet? Og hvordan er sjansene for mitt lag, New Zealand?

Her er gruppene i åpen klasse:

Fra hver av disse gruppene går de fem beste videre til Round of 16, pluss den beste sekseren.

Ved første øyekast ser det ut som om vi (NZ) har vært heldigere med trekningen enn Norge. Ja, den gruppen Norge spiller i ser kanskje ut til å være den sterkeste av de tre.

Jeg har forsøkt å splitte opp opp lagene i A (gull- eller i alle fall klare medaljekandidater), B (lag som godt kan kjempe seg videre til utslagskampene) og C lag (lag som neppe spiller mer enn grunnspillet), hvor jeg plasserer både Norge og New Zealand i B. En slik vurdering blir nødvendigvis litt subjektiv, men vi har jo statistikk og tidligere plasseringer å holde oss til også. Et usikkerhetsmoment er at mange av de såkalte dårlige lagene ikke er så elendige lenger. Det har vært en klar utvikling for mange slike nasjoner de siste 10-15 årene, og en ser ofte at nasjoner som tidligere var slaktofre vinner flere kamper, også mot toppnasjonene. Men uansett, her er min vurdering av de tre gruppene:

I den første gruppen finner jeg fem A-lag, seks eller 7 lag i B-kategorien, og seks-syv C-lag. I Norges gruppe er det også fem-seks A-lag, først og fremst Polen, USA, England og Monaco. Men B-kategorien er større, for i den gruppen er det kun noen få C-lag. I "min" gruppe kan jeg ikke finne mer enn tre storlag, og det er seks-syv lag som jeg vil kalle B-lag. Så New Zealands gruppe er på papiret svakere. Dermed er det ingen unnskyldning å finne for undertegnede og mine lagkompiser hvis det ikke blir avansement til sluttspillet denne gangen. Hvis vi blir utslått så er det i alle fall ikke pga. uheldig trekning!

Er New Zelands lag sterkt nok til å kjempe på topp-5 i gruppen sin?

Jeg har ingen tro på NZ i dame- eller seniorklassen. Vi har dog med et bra lag i Mix, en klasse Norge ikke stiller i. Hva med mitt lag i åpen klasse?

Jeg tror det er mulig å gå videre, men bare om alle lagets tre par spiller helt opp mot vårt aller beste. Vi må vel sikkert være litt heldige og om det skal kunne bli avansement. Det kan kanskje også være større sjanse for å komme seg videre som beste sekser fra den gruppen da det er flere land man potensielt kan oppnå store seiere mot enn i de andre gruppene. Men dette er selvsagt teori og ingenting annet.

For mitt lag avhenger mye av at vårt nye tredjepar fungerer godt. Det er Michael Whibley og Matt Brown, begge unge spillere. Whibley er ganske rutinert på tross av at han kun er rundt 30 år. Han debuterte i VM allerede i 2009. Brown er imidlertid bare 21 år og nokså uerfaren, men et kjempetalent som det skal bli spennende å følge i Wroclaw. Jeg tipper New Zealand vil ligge rundt middels underveis, og da avhenger alt av noen gode kamper mot slutten.

De norske spillerne må antagelig nesten overgå seg selv om det skal bli topp-5 i deres gruppe. Det er selvsagt ikke umulig, men skal det gå må alt klaffe. Skulle Norge og/eller New Zealand komme seg videre til sluttspillet er det vinn eller forsvinn, og i enkeltkamper kan alt skje. Bridge-OL er i mye større grad outsidernes turnering enn Bermuda Bowl. Det er ikke sjelden at outsidere har kommet ganske langt i dette mesterskapet.

I dameklassen er det to grupper.

I denne klassen går hele åtte lag videre fra hver gruppe. Jeg vil rangere det norske laget som et av lagene fra nr. 7-12 i sin gruppe, så å kvalle bør være mulig. Men det kan nesten se ut som om Norges gruppe også i dameklassen er litt sterkere enn den andre gruppen. Norge skal opp mot hele tre (Nederland, Kina og England) av de fem-seks heteste gull-favorittene.

Vårt damelag er en fin blanding av rutine og ungdommelig pågangsmot: Gunn Helness, Ida Wennevold, Åse Langeland, Lise Blågestad, Liv Marit Grude og Bodil Øigaarden. I dameklassen er det bak de fem-seks topplagene en haug med lag på omtrent samme nivå som det norske. Hvis våre jenter spiller opp mot sitt beste bør de absolutt ende over middels, og da er sluttspillet innen rekkevidde. Vi krysser fingrene!

I veteranklassen er det en gruppe på 24 nasjoner, og de 16 beste etter grunnspillet går videre. Norge stiller med nesten samme mannskap som i siste EM og VM hvor de oppnådde gode resultater. Denne gangen er Helge Hantveit kommet inn for Arve Farstad. Hantveit spiller med Tor Bakke, og de to andre parene er brødrene Roald og Helge Mæsel og Rune Brenderford Anderssen-Peter Marstrander. Jeg vil bli veldig overrasket om ikke de kommer seg videre til sluttspillet, husk hele 16 av de 24 lagene går videre.

Gullfavoritter er nok de "vanlige"; I åpen klasse ser jeg disse nasjonene med størst sjanse til å stå høyest på pallen: Frankrike, Monaco, USA, Polen og Nederland. I dameklassen tror jeg mest på England, Nederland, Kina og USA.

Vi går mot spennende dager i Wroclaw! 

Good luck boys and girls!

For undertegnede ble vel en uke i Fredrikstad en fin opplevelse. Litt vel mye sosialt, kanskje (men hva kan en forvente når man kommer fra andre siden av jordkloden og møter stadig flere gamle venner for hver dag som går?), litt mye stang-ut i bridgen, men alt det er historie. Totalt sett var det en bridgeuke som jeg så absolutt kan tenke meg å gjenta neste år. Men hva med totalinntrykket av selve arrangementet? Jeg synes NBF og hele staben (ingen nevnt, ingen glemt) gjorde en god jobb.

Disse refleksjonene vil ikke bli veldig negative, tvert om. Likevel kan kanskje noen synspunkter også fra en langveisfarende være på sin plass. Jeg regner med NBF ikke har noe imot feedback både av positiv og negativ art selv om vi spillerne ikke vet alle hensyn som arrangøren må ta både med hensyn til tidspunkter, hvilke turneringer det er plass til osv. La meg starte med litt skryt; Aviklingen av alle turneringene gikk stort sett på skinner. Et lite minus for noen feildubletter, det er alt jeg fant å trekke for når det gjelder det tekniske. Atmosfæren var også veldig bra såvidt jeg kan bedømme det. All som var der trivdes.

Alle som var der, ja...

For det er vel ingen tvil om at antall deltakere på festivalen er på tur ned. Det bør være en varsellampe for NBF, for det å kunne fortsatt ha en kjempstor festival som samlingspunkt for norsk bridge må være målet. Dette bringer frem to spørsmål:

Hvorfor går antallet nedover?

Hva kan gjøres med det?

Tidspunkt og spillested

Et stort minus er at Norske Bridgefestival kolliderer med den svenske festivalen. Fra sentralt hold i NBF har jeg fått bekreftet at det langt i fra er er slik at NBF har latt være å tenke på dette. De har selvsagt vurdert mulighetene for endring av tidspunkt for vår festival. Da vi satt og spilte i Kongstenhallen, med god plass til mange flere spillere, kunne vi på internett lese resultater fra Sverige hvor det var massevis med norske navn. I lagturneringen var det 15-20 «norske» lag. Det var et tosifret antall lag med bare nordmenn, og flere andre lag som hadde norske spillere. Dette er spillere som i foregående år har vært fast inventar på den norske festivalen. Riktignok kom noen av dem til Fredrikstad mot slutten av uken for å delta i Marit Sveaas-turneringen (MSIBT), men likevel...

Kan tispunktet for vår festival endres?

Det er ikke så enkelt å gjøre det som mange tror, sier altså NBF. Vi får tro dem på det, men kanskje må noe gjøres uansett? Hvis festivalen hadde vært arrangert tidligere kommer man fort inn i fellesferien. Et senere tidspunkt vil for noen kollidere med skolestart for barna deres. Det er altså mange hensyn å ta. Likevel må man kunne spørre seg om ikke noe kan gjøres, for den reklamen de som kom fra Sverige ga for den svenske festivalen vil ikke gjøre antallet som tar turen over kjølen i stedet for å spille på hjemmebane mindre. Det var bare lovord om arrangementet der borte. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer, men hørte at det var 4-500 deltakere i noen av sideturneringene deres! Både danske og mange norske spillere velger Sverige fremfor Norge.

Hvor bør festivalen arrangeres?

Da jeg oppholdt meg en god del i Fredrikstad for mange år siden (av andre årsaker enn bridge) ble det en av mine favorittbyer i Norge, lenge før bridgefestivalen ble lagt dit for første gang. Det er rett og slett en kjempefin by. Men likevel, er det bare jeg som lengter litt tilbake til festivalene på Lillehammer? Det er ikke noe galt med Fredrikstad som arrangørby, egentlig. Men de minimale avstandene fra spillested til der man bodde under festivalukene på Lillehammer gjorde at det ble ekstra bra. Festival er ikke bare bridgespilling og konkurranse, men også en sosial happening for de aller fleste. Bridgefolket ordner det sosiale samme hvor de er, også i Fredrikstad. Men der bor vi på forskjellig side av elven, og de som bor inne i byen må ordne seg transport eller gå til spillelokalet. Det gikk jo bra, ingen problemer med en liten spaser- og ferjetur, men det blir uansett litt mer om og men i Fredrikstad enn sånn som det var på festivalene på Lillehammer. Mistforstå meg rett...la oss si det slik: Fredrikstad er en bra plass å arrangere festival, men jeg mener Lillehammer er enda et hakk bedre.

Marit Sveaas Internasjonale turnering (MSIBT)

Denne nye, internasjonale turneringen var flott og må kunne kalles en suksess, en turnering med kanskje det høyeste nivået i noen bridgeturnering i Norge noensinne. Arrangementet fløt bra. Likevel, som alltid når det er noe nytt vil det finnes forbedringspotensiale. Jeg synes en turnering med så skyhøyt premiebudsjett bør ha et litt annet opplegg enn en ren mondradturnering med x antall runder. At det er monrad sikrer dog en viss rettferdighet, og det må spilles veldig godt om man skal kunne holde seg i toppen. Men parturnering med et så stort felt, hvor det som oppnås på bordene med de laveste numrene mot topp motstand blir sammenlignet med det som presteres av de som er plassert langt bak, blir ikke alltid helt rettferdig. Det blir litt tilfeldig, og for eksempel i svært mange spill en fordel å sitte med kortene. Det kan innvendes at slikt jevner seg ut over tid, men jeg tror et litt annet opplegg vil sikre at det blir mindre tilfeldig. Med dette menes for all del ikke å si at de som kom i toppen av turneringen i år ikke fortjente det! Men jeg tror likevel det kan gjøres annerledes, og dermed bli noe mindre tilfeldig, og det er viktig når det står så mye på spill.

Fortjent seier til far og sønn, Tor og Fredrik Helness (foto: Arild Jakobsen)

En kvalifisering etterfulgt av en finale vil være best. I en slik finale bør resultatene fra kun finalebordene scores mot hverandre. Det vil føre til du for eksempel ikke får 10-20% om motparten gjør noe bra mot deg, men kanskje 40 eller sogar omtrent middels. Og du får ikke 80-90 % bare fordi du spiller hjem en - for en elitespiller - ganske enkel utgang fordi scoren blir sammenlignet med resutlatene lenger ned i salen hvor kontrakten blir spilt bort av mange. Det vil rett og slett bli litt mindre tilfeldig i en sånn separat scoret finalepulje. Hvis kvalifiseringen for eksempel går over en dag, tre sesjoner, vil de aller fleste av de som har noe der å gjøre komme til finalen. Det kan så være eksempelvis 30 par som spiller to spill mot hver av de andre i finalen (to sesjoner). De neste på listen spiller en B-finale, og de bak der igjen i «consolation» med premier i alle klasser. Dermed får alle noe å spille for. Selvsagt bør det være en carry-over fra kvalifiseringen slik at de som fikk det til å klaffe der får igjen noe for det (Carry-over kan være på 40, 50 eller 60%, alt etter hvor mange spill kvailken utgjør av det totale antall spill). Rent praktisk er dette enkelt å få til, og det gjøres på sånn eller lignende måte i svært mange internasjonale turneringer.

Det er klart at usikkerhet om hvor mange deltakere det ville bli i MSIBT gjorde at arrangøren måtte ta forbehold med hensyn til premiene som skulle deles ut. For all del, de premiene som ble gitt var helt fantastiske. Det var så bra premiering at det er synd at det likevel blir litt misnøye her og der når ting ble endret. Mange var skuffet over antallet premier i toppen med så mange deltakere osv., andre mumlet litt om andre endringer. Sutring? Kanskje er det bare sutring, men når de som står bak er så generøse er det kanskje klokt å være mer eksakt på forhånd? Noen sier kanskje til dette at "men vi vet jo ikke på forhånd hvor mange som kommer". Til det vil jeg si at det går vel an på forhånd å lage flere oppsett over premiene alt etter hvor mange som stiller til start?

Bør MSIBT spilles under festivaleuken?

Det er argumenter både for og i mot. At en slik turnering med store pengepremier trekker folk, også fra utlandet er det ingen tvil om. Kanskje var tanken at mange fra andre nasjoner skulle komme til Fredrikstad for å spille mer enn bare MSIBT. Det skjedde ikke i noen særlig grad. Det var med noen utlendinger også tidlig i festivaluken, men de fleste utlendingene kom på torsdag, dagen før MSIBT startet. Og en god del av dem kom rett fra den svenske festivalen. Mest sannsynlig ville de internasjonale spillerne kommet uansett, om MSIBT hadde vært arrangert separat og kanskje et annet sted (i Oslo for eksempel). Jeg tror også de aller fleste av de norske spillerne som deltok ville ha kommet til MSIBT selv om den ikke hadde vært arrangert under festivalen.

Hva vil vi ha, elitefestival eller massemønstring?

Ja takk, begge deler.

Det har nok vært innstillingen til dette, og den er jeg enig i. Noe av det fine med den norske bridgefestivalen er at den har hatt turneringer for alle slags bridgespillere. Det har alltid vært noen mer prestisjetunge mesterskap enn andre, men spillere på alle nivå og i alle klasser har nok bridge å velge mellom om.

I de senere år har NBF tatt bort parfinalen fra festivalen, en av de tre mest prestisjetunge mesterskapene (NM for par, NM for klubblag og Seriemesterskapet) som alle spilles utenom festivalen. Det mener jeg er en riktig prioritering. Festivalen har et lag-NM, og hadde tidligere et par-NM (NM monrad par), men i år ble det ikke plass til den parturneringen, antagelig mest pga. den nye turneringen, MSIBT. Formatet i disse NM-turneringene har dessuten vært slik at det har gitt litt større muligheter for mange bra spillere, ikke bare den ypperste eliten som tradisjonelt dominerer i NM for klubblag og 1.divisjon. Det er positivt, en gulrot for spillere som kanskje sjelden eller aldri kommer seg til lagfinalen, eller har problemer med å spille seg opp i 1.divisjon og enda mindre sannsynlig vil kunne klare å vinne der. Disse mesterskapene under festivalen har derfor egentlig gjort at den norske eliten på en måte har blitt større.

Endringen i år, med en internasjonal storturnering, er nok er en viss dreining i favør av elitespillerne. MSIBT med et enormt premiebudsjett har potensiale til å bli et høydepunkt på den norske bridgekalenderen, men altså mest for eliten. Jeg mener festivalen som en blanding av elitefestival og massemønstring er mest tjent med at den internasjonale turneringen spilles på et annet tidspunkt. Det kan gjerne være helgen før eller etter festivalen slik at de norske som må reise langt for å være med kan kombinere det som en bridgeferie. For festivalen kan det være gunstig ha de tre dagene som i år ble brukt til MSIBT tilgjengelig for andre turneringer. Selv om det totalt sett var et stor antall bridgespillere tilstede da MSIBT gikk av stabelen var det også mange som valgte å reise hjem tidligere enn de ville gjort hvis det var andre tilbud de siste dagene.

Det kom kanskje ikke alt for mange konkrete forslag i disse refleksjonene. Jeg er dog sikker på at NBF er interresert i mange synspunkter for å kunne bestemme seg best mulig for hvordan festivalen skal være fremover, og jeg tror at de ansvarlige tar dette på alvor. Det både NBF og alle norske bridgespillere ønsker er vel å sikre at vi også i årene fremover skal ha en flott, attraktiv bridgefestival – for alle – som hvert år er høydepunktet i bridge-Norge.

Her kommer noen interessante spill fra årets bridgefestival i Fredrikstad. Ha meg unnskyldt om noen av disse spillene er omtalt andre steder tidligere, men jeg ikke kan huske å ha sett dem i bulletinene underveis.

Artig skvis

Dette spillet er fra Patton, en turneringsform hvor den største delen av poengene fordeles ut fra såkalt BAM beregning, dvs. parturnering kun mot det andre bordet i egen kamp. Dette gjør at ekstra stikk og ekstra beter teller enormt mye.

Standard kontrakt var 3 grand, de fleste steder med nord som spillefører. Ikke unaturlig valgte øst å spille ut hjerter 10 som gikk til knekten (eller noen steder liten hjerter som gikk til åtteren, hvoretter det samme spillet utvikler seg). Noen la ned spar ess før de gikk over til syd og tok sparfinessen. Det er teknisk feil spilt med en sånn farge da å legge ned esset først kun tar med seg damen singel bak, men man får med de fargebehandlingen ikke med seg damen fjerde foran. En direkte finesse gjør at man kan gjenta finessen og få med seg damen fjerde i saks, mens begge variantene selvsagt løser damen tredje eller dobbel foran. De som fikk tak i fem sparstikk hadde etter hjerterutspillet elleve sikre stikk. La oss si ruterstikkene blir innkassert før sparstikkene, så spar til bunns. Før den siste sparen spilles ser det slik ut:

Idet spar 3 spilles blir øst fanget i en litt uvanlig skvis. Enten må han gi opp hjerterholdet, eller kaste en kløverhonnør. Hvis øst kaster hjerter får nord to hjerterstikk. Derfor kaster han en kløver, men da forsvinner hjerter fra syd, og spillefører tar for hjerter ess før han spiller kløver som tar med seg østs siste kløverhonnør, kongen og esset. Vest kan ikke gjøre annet enn å gi syd for kløver 10, det tolvte stikket. 

Spillefører har imidlertid et problem mot slutten. Han må gjette om øst har Q-J i kløver, eller esset. Hvis øst hadde hatt esset i stedet ville han vært utsatt for en litt mer vanlig innspillskvis. Med tre kort igjen må øst i så fall holde kløver ess singel og to hjerter. Hvis spillefører satser på at det er kløver ess øst har må han kaste kløver 10 fra syd og holde igjen singel konge og to hjerter. Så kløver til østs ess etterfulgt av oppspill fra K-9 i hjerter til spilleførers kombinerte saks. Dette ville gitt det tolvte om det satt slik. Det er bare det at om spillefører satser på det så får han ikke flere stikk (vest tar resten i kløver) og brenner inne med hjerter ess, og da blir det kun ti stikk.

I de fleste kampene ble poengene delt med elleve stikk i 3 grand ved begge bord, men noen få steder ble det tolv eller ti stikk ved ett av bordene, alt etter hva spillefører satset på (det kom dessuten andre utspill ved noen bord).

Et poeng er det at om det spilles på at øst har Q-J i kløver så risikeres ikke å falle ned på ti stikk da man mot slutten tar for hjerter ess (det ellevte stikket) før det spilles kløver mot K-10 i tokortspossen.

Dårlig utspill

Et uvanlig svakt utspill gjør at en fin posisjon kan oppstå i denne doblede delkontrakten.

Etter syds 1 ruter og 1 spar fra nord kom øst med og viste hjerter og kløver. Da var vest med og meldte 3 hjerter over N/S sin 3 ruter, og da syd meldte 4 ruter doblet vest.

Vest bør selvsagt spille ut ruter. Med masse honnørpoeng er det om å gjøre å få begrenset spilleførers stjelemuligheter. Dog kan det noen ganger være slik at det handler om å få tatt med seg sitt stikk (eller sine stikk) i vår egen farge først, men her skriker meldingforløpet etter trumf ut. Motspillet som beter kontrakten etter trumf ut er imidlertid ikke av det vanlige slaget.

La oss først ta for oss hvordan det går med hjerter ut til damen, kongen og esset. En hjerter trumfes, trumf til esset og stjeling av den siste hjerteren. Så mer trumf. Nå må vest ta av seg den siste ruteren. Hvis han ikke gjør det, men heller spiller sin siste hjerter trumfer syd og spiller trumf til vest som blir innspilt og må spille spar unna knekten eller kløver som etablerer syds konge. Så vest tar for den siste trumfen og frir seg med hjerter. Da trumfes, så den siste trumfen i denne posisjonen:

Ruter 9 blir for mye for vest som ikke kan holde både fire spar og to kløver. Han kan ikke kaste spar, for da gir fire stikk i den fargen ti stikk. Men om han kaster kløver 6 og spillefører satser på at det er vest som har kløver ess spilles simpelthen liten kløver fra kongen, og esset kommer på luft!

Med trumf ut blir det verre. Spillefører må sikre seg de to hjerterstjelingene. Han vinner altså med trumfesset og spiller hjerter ess og trumfer en hjerter. Så må han gå over til syd på spar konge for å få trumfet den siste hjerteren. Inne på bordet frir han seg med nords siste trumf. Nå er motspillet kritisk:

I denne situasjonen må ikke vest ta for sin siste trumf og spille hjerter. Hvis han gjør det oppstår den samme skvisen som er beskrevet etter hjerterutspill. Det drepende motspillet er spar knekt! Nord må vinne det stikket, og spillefører kan ikke spille kløver, da blir det to kløvertapere. Og spiller han spar til tieren så brenner det fjerde sparstikket inne hos nord, og det blir to kløvertapere til slutt. 

Vanskelig motspill

Dette spillet er fra kvalifiseringen i NM-lag. Mange diskuterte ivrig om kontrakten stod eller ikke, men uten å ha sjekket med noen computeranalyse (GIB) tror jeg vi må konkludere med at det bør bli en bet om motspillerne timer alt best mulig.

Standard kontrakt var 4 hjerter, og overalt kom vests singelton ruter i utspill. Mange steder slapp spillefører utspillet. Det ville vært helt greit om utspillet ikke var en singelton, men slik det satt ble det ikke alt for vanskelig å bete kontrakten da. Øst vant med en honnør og spilte liten ruter tilbake til stjeling, så kløver. Idet øst er inne på trumfesset kan han ta for kløver konge - betestikket. Spørsmålet er om kontrakten kan vinnes ved å gå opp med ruter ess.

Inne på ruter ess i første stikk spilles trumf fra bordet. Det er kanskje ikke unaturlig å legge lavt fra øst, men da blir det enkelt. Syd vinner og spiller mer trumf. Siden det er øst som kommer inn hele tiden har spillefører ingen problemer med å etablere ett stikk i ruter etter hvert, og det stikket gir kløveravkast hos syd.

Så øst må fyke opp med trumfesset. Da ser det ut som om det blir bet ved simpelthen å ta de to ruterhonnørene og spille enda en ruter. Spillefører får ikke utnyttet den fjerde ruteren til kløveravkast, for vest har fortsatt en trumf igjen. Men spilles det slik imot står kontrakten hvis syd leser sitsen korrekt. Det kan han vel kanskje klare om øst har vært inne og meldt 1 grand (noe som skjedde flere steder etter 1 hjerter - 1 spar fra N/S).

Den fjerde runden ruter trumfes høyt av syd. Så spiller han trumfen til bunns. Øst blir fanget i noe så uvanlig som en criss-cross skvis siden han har absolutt alt i kløver. Det er nemlig syds kløver 8 som blir det avgjørende kortet! (Hvis vest hadde hatt for eksempel kløver 9 ville ikke dette fungert!)

Før den siste hjerteren fra syd ser det slik ut:

På hjerter 6 fra syd kastes kløver dame fra nord, og øst er "toast" i en criss-cross som hentet fra læreboka. Kaster han spar spilles spar ess som feller kongen og bordet står. Hvis han kaster kløver spilles kløver til esset som tar med seg østs siste kløver, og spar ess er da inntaket til godspilt kløver 8!

Betevarianten er at øst, etter å ha klart prøven med å fyke opp med trumfesset, ikke tar begge to ruterhonnørene, men heller tar en av dem og så spiller liten ruter til stjeling. Dermed står ikke nords ruter, og kløver fra vest bryter effektivt fordbindelsen mellom nord og syd som behøves for å få til det vakre sluttspillet.

  .     .  

Bortsett fra at det er postnummeret til Askim, vet du hva 1830 innebærer i bridge?

Anne Bi Fossum og Kåre Bogø på lag Bob Bob fikk en uvanlig opplevelse i kampen mot lag Hauge, et av favorittlagene. Da Bogø åpnet med 1 kløver og ble doblet, redoblet han og fikk spille den kontrakten. Da det endte med hele elleve stikk var noteringen +1830 et faktum! Det ga 17 IMP, et godt bidrag for laget som tok en solid ledelse i turneringen før siste spilledag.

Uavhengig av den morsomme historien tør jeg hevde at det store spillene betyr for mye i korte lagkamper. Under søndagens spilling var det flere valg i slemspill som kostet 7-8 VP, og utfallet på spillene var ganske tilfeldig. Når slike spill kommer så hjelper det ikke mye om et lag har mer eller mindre spilt ut motstanderne i de andre spillene. Kanskje burde utgangs- og slembonuser vært mindre? Det ville etter min mening ville gjort lagbridge (spesielt i korte kamper) mer rettferdig.

Her er et av spillene som ble diskutert søndag kveld. Det ga stor sving i mange kamper.  

Syd spiller ut hjerter konge mot østs 7 ruter. Spilleplan?

Det er flere muligheter for tretten stikk. Det kan virke naturlig å satse på godspilling av kløverfargen. Hvis den sitter 4-2 eller bedre er det gode sjanser. Men om det sitter 4-2 må det antagelig trumfes to ganger kløver hos vest. Hvis nord har fire kløver vil spillefører ha full kontroll, den som er kort i kløver sitter da foran vests trumf. Hvis syd har fire kløver er det skumlere, og om det trumfes lavt hos vest risikeres at nord trumfer over med nieren. La oss si det startes med A-K i kløver. Da kommer tieren fra nord. Nå er det litt farlig å trumfe en kløver lavt, og det går også galt slik det satt i Kongstenhallen i går. .

De som forsøkte å trumfe kløver lavt så at nord kunne trumfe over. Kanskje bør spillefører skifte fot etter to store kløver som tar med seg nords tier, og heller satse på bare en kløverstjeling. Han kan selvsagt velge å spille på at  nord har D-10-4, men det blir feil slik at altså satt. Vinnrvarianten er etter to runder kløver er å ta to runder trumf, så kløver knekt. Syds kløver presses ut mot vests siste trumf. Nord som ikke har flere kløver er også fri for trumf, +1440 til notering.

Legg merke til at spar knekt sitter dobbel. Så det er fire sparstikk å hente, men nord stopper den femte sparen. Så spillefører vil med fire stikk i spar kun ha tolv stikk om han ikke får seg kløverstjeling hos vest. Og tar han kløverstjeling så kan han ikke lenger få tatt ut trumfen og hentet sparstikkene (det blir ikke igjen noe inntak til vests spar).

Så det må gjettes godt for å vinne 7 ruter, og det er vel ingen tvil om at dette er mest gjettverk. Derfor er det enorme utslaget slike spill gir i en syvspills kamp nokså tilfeldig. Men dette er vel noe av sjarmen med denne type turneringer?