Aggressiv (aktiv) eller passiv meldestil - Hva er best?

Dette innlegget handler om meldestil og litt om bridgekulturen i forskjellige bridgenasjoner. Hva er best? Agressiv stil, passiv stil, eller kanskje noe midt i mellom?

Hvordan utvikles en «egen» kultur i en bridgenasjon eller et område?

Hva vil funke best i internasjonale turneringer?

Det er fordeler og ulemper med alt, både system, avtaler for motspill og meldestil. Men her kommer en tirade med hva jeg mener om dette med meldestil. Hvis du ikke er så interessert i slikt og kanskje synes mitt innlegg virker å være mest sutring kan du bare surfe videre på nettet der det jo som kjent er mer enn nok å lese om - på godt og vondt.

En skal være forsiktig med å klage på lagkamerater. Mange gjør det for ofte, og så glemmes hva man kunne gjort bedre selv. Det er bedre å fokusere på egen innsats og ikke bry seg om det som kommer fra lagkameratene da man ikke kan gjøre noe med det uansett. Men av og til føles det litt surt når viktige kamper tapes og en ikke har spilt så verst, men merkelige resultater på mange spill til stadighet kommer fra lagkamerater som regnes som toppspillere. Sånn føltes det da mitt lag røk ut i kvartfinalen i en stor turnering i Australia forleden hvor vi hadde antatt sterke lagkamerater. Det var ikke sånn at makker og jeg briljerte, men det var stort sett grei pluss på våre lister, i alle fall om en skal tro butlerscoringen. Mer enn å klage er dette et hjertesukk som handler om meldestilen størstedelen av den australske bridgeeliten har lagt seg til. Jeg setter min lit til at ikke mange australiere leser denne bloggen, men gjør noen av dem det for det jaggu gå, for det følgende er sant.

Hvorfor gjør ikke et stort land og en stor bridgenasjon som Australia det bedre internasjonalt? Landet har fem ganger så mange medlemmer i bridgeforbundet sitt enn det er i det norske forbundet. Flere australske enkeltspillere og makkerpar gjør det skarpt i interenasjonale turneringer som for eksempel i USA, men som nasjon er de nesten aldri å regne med i VM-sammenheng i motsetning til Norge som er vel etablert blant de beste bridgenasjonene i verden.

Det er et par ting som skurrer. For det første spiller en rekke av Australias beste spillere profesjonelt, dvs. i stedet for å ha en vanlig jobb spiller de med sponsorer i store deler av året for å tjene penger til livets opphold. Fair enough, men dermed blir ikke de makkerparene som skal representere landet i VM godt nok samspilt. De har uttakningsturneringer for landslagene, noe som virker fornuftig og for mange synes å være mer rettferdig enn rene uttak (selections). Men det er blant spillerne Down Under åpenbart noen klikkdannelser, dvs. noen av de beste ønsker ikke spille på lag med enkelte andre av de beste osv., så de får så godt som aldri satt sammen sitt landslag med de seks, eller i alle fall fire-fem beste spillerne. I Norge har det tradisjonelt vært «selections», i alle fall når det gjelder åpen klasse, dvs. landslagene blir tatt ut uten noen trial-turnering. Det kan kanskje virke urettferdig for noen, men det gjør at to-tre norske par får spille flere mesterskap på rad og får verdifull erfaring. Det er for eksempel ikke tilfeldig at Norge vant VM i 2007, for da hadde stort sett de samme spillerne vært på landslaget i flere år. Så den norske modellen virker tydeligvis bedre enn den australske.

Det er imidlertid en annen utvikling som de siste årene er merkbar. Meldestilen blant spillere i Australia, og kanskje også i enkelte andre land (men ikke så mye i Norge så vidt jeg vet?) har forandret seg til en stil hvor det meldes vanvittig aggressivt, noe som for mange har blitt en slags besettelse. Spesielt gjelder det åpningstil, både på ett-trinnet og sperreåpninger.

Meldingene i bridge er helt klart mer aggressiv enn i «gamle dager». Nå for tiden får en sjelden melde i fred. Og det vil normalt ikke fungere godt å spille med en passiv stil. Spørsmålet er imidlertid hvor langt en bør gå i å være «agro». Min påstand er at en helt crazy åpnings- og/eller sperrestil vil slå tilbake på en selv, og på en merkelig måte kan gjøre makkerparet mer passivt. Det gjelder spesielt hvis det åpnes på to-tre og firetrinnet med elendige farger og nesten helt uten HP en gang mens en har mer normale sperrehender neste gang. For makkeren tør ikke tråkke til, for eksempel for å sperre videre. Et for stort sprang mellom det beste og verste man kan ha for en sperremelding gjør altså makkeren usikker og kanskje passiv. Selv er jeg ganske sikker på at en sånn overdreven aggressiv stil ikke er vinnende bridge i det lange løp.

Tilbake til «hjertesukket» angående turneringen i Australia forleden. Mine lagkamerater spilte stort sett godt, men det var svingspill ved deres bord hele tiden. De kunne komme med lister med +40 IMP eller mer på butleren, og så i neste runde -40. Greit nok kanskje, hvis totalen er pluss. Men det var i kvartfinalen det ble litt for mye av det gode.

De bruker 2 hjerteråpning som begge major, minst 4-4 og under åpning, type «Ekrens». Det kan meldes nesten helt uten honnørpoeng utenfor sonen, og noen ganger med bare 4-4, og kanskje 3-5 (?) i de to majorfargene. Tro det eller ei. Og jeg spør: hvordan kan da makkeren vite hva han skal gjøre?

I ett spill ble det åpnet med 2 hjerter med 3-5-3-2 fordeling hvor hjerter konge i femkortsfargen var det eneste honnørkortet. Forstå det den som kan, for mer enn en å være vinnende strategi er vel dette å gjøre om bridgen til en slags bingo? Vel, i det aktuelle spillet ble 2 hjerter doblet med pass rundt da motparten selvsagt også kjenner til den superagro stilen og sikler etter å få inn et stort "number" for doblet beteplukk. Han som hadde åpnet angret seg nok da det gikk dobler og pass rundt, og han var åpenbart litt i sjokktilstand (?), for da han spilte den doblede kontrakten så han ikke at det var bare å være litt forsiktig så ville de bli åtte stikk og en «fet» +470 på bok. Da kunne de slått seg på brystet og sagt, «stilen funker!». Det ble dog en bet, men -100 på det spillet var ikke noe stort drama, kun en misset sjanse. Så i det neste settet kom nok en 2 hjerteråpning (syd) fra samme spiller, og makkeren satt med dette:

            NORD

Syd åpnet altså med den aggressive 2 hjerteråpningen deres, og vest doblet opplysende. Hva ville du nå meldt hvis du var hjernevasket til å ha denne meldstilen?

Med forrige 2 hjerteråpning i friskt minne passet nord. Da meldte øst 3 ruter, og det kom pass fra syd og vest. Hva nå?

Dette er et godt eksempel på hvordan den superagro stilen kan gjøre makkerparet som sådan passivt. For nord ga opp! Han tenkte kanskje heller forsøke å få inn en liten pluss i motspill mot 3 ruter heller enn å gå bet selv hvis åpneren har bare tull for sin åpning.

Vel, det kunne blitt rett, men ikke når de har sånn «meldediare» at de må åpne med hva som helst og noen ganger har bra eller spillesterke kort. For slik så hele spillet ut:

Ja, du har helt rett - dette er da bare tull! Men det er sant...

Denne gangen hadde åpneren en spillesterk hånd. Ved de åtte bordene i kvartfinalen ble det spilt 4 hjerter med ti stikk over alt, N/S +420 som må sies å være en helt normal score med disse kortene. Dette såkalt superaggressive makkerparet spilte imidlertid motspill mot 3 ruter som ble vunnet, Ø/V +110. Et slikt resultat på et helt vanlig og ikke vanskelig spill, av et makkerpar med to anerkjente, gode og erfarne spillere er nesten en hån mot spillet bridge. Det er kun til å bli i dårlig humør av.

En ting 50+ år i bridgen har lært meg er at en ikke bør gå rundt å klage om makker eller lagkamerater har gjort en feil, for eksempel ikke funnet riktig spilleplan eller gjort feil i motspill. Det skjer for alle! Bridge er et spill hvor det gjøres feil! Men å kritisere dem som nesten gjør om bridgen til et nytt spill er vel greit?

Mitt tips er å diskutere dette med meldestil med makkeren sin. Hvor aggressive bør meldingene være og i hvilke situasjoner er det greit å tråkke til. Stilen bør dog deklareres hvis den er utenom det vanlige (hva nå det er...), for motparten har også krav på å vite hva slags stil det spilles med.

Spranget mellom de beste og verste man kan ha for en sperremelding må defineres, og det intervallet kan ikke være for stort selv om man ikke kan forvente å få utdelt så mange idelle hender. Man må melde av og til likevel. Og en kan ikke være for passiv. Er man det blir man spist til frokost av de beste parene. Men det handler altså om å finne den riktige balansen i dette som i alt annet...