Lag Bridge in Norway (BIN) med norske spillere + Simon Gillis startet bra i OCBL OCTOBER TEAMS.

Martin Andresen spilte med Geir Helgemo i første kamp og fikk til en god liste i kampen som ble vunnet 14-6 VP. Fortsettelsen var også bra da han spilte med Fredrik Helness i andre runde på lag med Tor Eivind Grude og Christian Bakke.

Kampen var helt jevn da dette spillet kom, med Fredrik nord og Martin syd:

Syds 3 spar viste kortfarge. Nord hadde den fargen skikkelig stoppet og sa 3 NT. Når så Martin kom tilbake med 4 kløver var det sleminvitt. Fredrik kontrollmeldte 4 ruter, og da Martin ikke hadde mer å fortelle om (ikke hjerterkontroll) med 5 kløver hadde likevel Fredrik til å løfte til slem med helt maksimum og en hånd full av ess. Åtte poeng i makkerens singelfarge er normalt ikke så bra, men det er toppstikk og sparen gir ett, kanskje to avkast. Godt vurdert!

Spilleføringen var en formalitet, enkel hjemgang i lilleslem +1370.

Mot Grude-Bakke startet nord med 1 grand, og syd sa 2 spar som var spørsmål om styrken, eller kløverfarge. Åpneren skal da normalt melde 2 grand med minimum, og da kan svarhånden passe hvis han har en vanlig invitt, eller si 3 kløver hvis han er svak med lang kløver og planen var å spille der. Åpneren sier over 2 spar 3 kløver med maksimum. Da får svarhånden vist hva han har. Enten kan han passe 3 kløver med lang kløverfarge og svake kort, eller han kan melde 3 grand hvis han hadde akkurat til en vanlig invitt. Og om han har kløverfarge og gode kort kan han beskrive kortene sine med en annen melding. Noen bruker i fortsettelsen kortfargevisning, andre naturlige meldinger. Men over 2 spar syntes tydeligvis nord han hadde så veldig gode kort at han ville prøve 3 grand selv om syd hadde svak hånd og kløverfarge, så han sa 3 grand. Uten å kjenne til avtalene deres helt synes dette å være feil meldt, og det ødela litt for syd som ikke fikk vist kortene sine. På den annen side, syd burde nok ha gått videre uansett, for 3 grand må vel vise super-max?

De spilte i alle fall 3 grand med tretten stikk, +720, og dermed ga spillet 12 IMP til lag BIN.

Grude-Bakke hadde ikke hatt særlig suksess med noen doblinger tidligere i kampen, men i neste spill viste Grude at slikt lar man seg ikke affisere av og doblet motparten nok en gang, nå i 4 hjerter. Der ble det en deilig +500, og da Martin og Fredrik stoppet i 3 hjerter og fikk den hjem var det ytterligere 12 IMP til lag BIN.

Kampen ble vunnet med 40-22 IMP, 14,6-5,4 VP. De har dermed fått en fin start i turneringen og ligger på 2.plass i puljen sin etter to av syv kvalifiseringskamper.

OCTOBER OPEN TEAMS

Søndag startet nok en internasjonal turnering, October Open Teams som arrangeres av Online Contract Bridge Club (OCBL).

På startlisten finner vi et lag som har navnet Bridge in Norway (i korthet BIN). Det består av Thor Erik Hoftaniska, Thomas Charlsen, Boye Brogeland, Espen Lindqvist, Fredrik Helness, Simon Gillis, Geir Helgemo og Martin Andresen. Ellers er det mye av det vanlige i disse lagturneringene på BBO, med andre ord et sterkt internasjonalt felt. Det deltar 24 lag fordelt i tre grupper, og etter et grunnspill skal de spilles kvartfinale, semifinale og finale. 

All informasjon om denne turneringen finner du her. 

Vi kommer tilbake med spill og resultater fra turneringen i neste innlegg.

"CLOSE BUT NO CIGAR" i Down Under Teams

I denne turneringen som ble avsluttet søndag deltok 21 lag fra India, Indonesia, Japan, Australia og New Zealand. Vårt lag (New Zealand) kom seg greit til semifinale og vant da en ganske jevn kamp. I finalen ble det fyrverkeri allerede i første spill. Jeg foretrekker å starte viktige kamper med en "kjedelig" 1 grand med 7-8 stikk eller noe i den retningen. Det ble det ikke. Jeg satt øst med dette:

Meldingene gikk slik:

De forsøkte altså å flykte fra 1 ruter doblet, og det så litt skummelt ut for meg. De lignet fælt på slike spill hvor man har straffepasset makkers dobling av 1 i minor, så flykter de til 1 i major og du får den snikende følelsen av at nå vil makker straffedoble så fyker det hjem hvis du passer. Det ble enda skumlere da han ene redoblet idet makker som forventet doblet 1 hjerter. Men det var bare å la det stå til...

Det var ingenting å frykte. Makker hadde en monsterhånd med 4-4-1-4 og 20 hp, og den siste redoblingen var ment som SOS. Det hele endte med fire redoblede bet, +1000. Vi hadde en "tynn" 3 grand i kortene (+400), men lagkameratene hadde fått tak i en bet i den kontrakten, så spillet ga hele 14 IMP. For en start!

Kampen jevnet seg imidlertid ut. Vi ledet hele veien, men med liten margin. Da vi tapte noen spill krypmet ledelsen til 1 IMP før det aller siste spillet. I det spillet fikk vi ved vårt bord tak i to bet i faresonen mot en 2 ruterkontrakt. Motspillet vårt satt ikke helt, og +200 var også litt for lite fordi vi hadde en marginal utgang utenfor sonen i kortene, men den var riktignok ikke lett å melde. Ville +200 holde?

Heller ikke ved de andre bordet fant de utgang med våre kort, men der spilte våre lagkamerater 1 kløver (!) på 4-1 tilpasning, og det var en dårligere kontrakt enn den de spilte mot oss. I 1 kløver ble det fire sonebet! Med -400 ved det bordet tapte vi 5 IMP på spillet og finalekampen med 4 IMP. Tre dagers spilling, og det så veldig bra ut til det gjentstod et par minutter...men altså...

Close but no cigar... 

De er forskjellige metoder for motspill, ikke bare om man bruker lav/høy som styrke, eller om det er norske eller svenske fordelingskast som gjelder. Metodene vi her snakker om handler om hvor rigid man legger opp det hele. Noen liker å ha klare regler for hva signalene betyr, andre sverger til såkalt ad hoc defence, dvs. man prøver å bruke de signalene som passer til den enkelte motspillsituasjonen.

Det er klart at et ad-hoc opplegg har mye for seg i teorien. Det er imidlertid krevende, for begge spillerne i makkerparet må tolke situasjonene likt. Selv har jeg mest tro på et relativt enkelt og konsekvent opplegg med styrke/svakhet som hovedsignalet, deretter fordeling, men med noen klart definerte unntak. Hvis det «flyter» for mye kan det bli usikkerhet om det for eksempel forsøkes med Lavinthal og makker ikke oppfatter det slik. For å spille motspill etter «ad-hoc-metoden» må makkerparet være godt samspilt å ha gode avtaler på hva som skal til for at det normale signalet i en slik situasjon skal fravikes til fordel for det som kanskje er mer nyttig akkurat der. Selv vil jeg anbefale de fleste å ikke satse på det perfekte, men heller gjøre det enkelt og tydelig, så får man heller forsøke å bruke hodet og utnytte den informasjonen man har best mulig.

En viktig variant i motspill er etter min mening å avklare lengden i den fargen makker har spilt ut når vi med det samme, eller senere spiller den fargen tilbake (eller saker ett kort i den fargen). Det vanlige er å bruke norsk fordeling fra gjenværende. Det er noen unntak fra det også, spesielt hvis det spilles motspill mot grandkontrakt.

Her kommer et eksempel fra parfinalen hvor motspillet ved noen bord ble gjort unødvendig vanskelig. Men han som derfor måtte tenke for å finne riktig motspill burde ha greid det selv om makkeren ikke var hjelpsom.

Makker spiller altså ut ruter 2 (norsk fordeling), og spillefører legger damen fra blindemann (vest) som du stikker med esset. Hvilket kort spiller du tilbake?

«Regelen» for å spille tilbake i utspilt farge er altså norsk fra gjenværende, og det tilsier ruter 4 her. Men i dette tilfellet bør nok nord gjøre unntak og gjøre det enkelt med å spille ruter knekt i andre stikk. Og det er ikke bare for å gjøre det enkelt, det kan sitte slik at det er blokkering i ruter også. Husk makker har normalt fem ruter (norsk fordelingsutspill). Ved noen bord der fireren ble spilt tilbake gikk det galt, men det burde ikke gått galt likevel slik fargen så ut. Slik så hele spillet ut:

Det gikk altså ruter 2 ut til damen og esset fulgt av ruter 4 fra nord i andre stikk. Syd stakk med tieren, før han dengte ruter konge i disken. Da var fargen blokkert, for nord hadde igjen den høyeste ruteren i fjerde ruterrunde selv om han forsøkte med å legge knekten under kongen. Ruter 8 blokkerte. Forsvaret fikk kun tak i fire rutersikk der de enkelt burde tatt fem og en bet.

Selvsagt kunne/burde nord spilt ruter knekt i andre stikk, ikke minst for å gjøre det enkelt for makkeren. Ved å spille den minste kan det bli en reell blokkering også om spillefører for eksempel 10-9 og syd har kun fire veldig små rutere under kongen.

At nord nok burde avveket fra den «vanlige» utspillsregelen fratar ikke syd for skyld i dette spillet. Det var nemlig ingen blokkering i dette spillet. Syd skulle ikke spilt ruter konge i tredje stikk, men en liten ruter fra K-6-3 gjenværende. Da vinner nord med knekten og spiller sin fjerde ruter til syds konge før syd får tatt for den femte ruteren. Litt mer komplisert, kanskje, men hvorfor er det opplagt motspill fra syd om han tenker seg litt om?

Syd må tenke på hva spillefører gjorde i disse to ruterrundene. Han forlangte damen fra bordet i første stikk, og da nord stakk og spilte ruter 4 fulgte øst med nieren (noen fulgte motsatt i ruter, men det gjøre det nesten enda mer opplagt hvordan det sitter). Etter denne starten er det vel helt umulig at en spiller god nok til å spille parfinalen kan ha startet med ruter J-9-5? Med den kombinasjonen er det jo en sikker stopper simpelthen ved å legge lavt fra Q-7 i første stikk, og ingen spiller over et visst minimumsnivå ville funnet på å legge damen. Altså hadde ikke øst J-9-5 i ruter fra start, og hva hadde han da?

Han har enten to eller fire fra start. Hvis han har fire har han en stopper uansett, og med J-9-8-5 ville/burde han også lagt lavt fra bordet i første stikk. Altså er det omtrent 100% sikkert at øst hadde dobbelton ruter fra start, og da er det vel helt logisk at det bør spilles liten ruter i tredje stikk?

Spillet viser at metoder er en ting, å være hjelpsom mot makker i motspill en annen, men selv å bruke hodet og logikk er kanskje det aller viktigste.

Det er ikke alltid bridge er helt rettferdig. De tre parene som dyttet på ni stikk etter ruterutspill noterte altså -400 hvor de kunne fått +50, men å sitte mot 400 ga +7 til motspillerne! Og det etter en (to) megabrøler(e) i motspillet.

Slik var det fordi over halvparten av syd-spillerne ikke fant ruter ut. Hjerterutspill var populært. Da brøt syd med en annen "regel", spill ut fra "longest and strongest". De fulgte kanskje en annen "regel", major ut mot grand? Det er selvsagt klart at man ikke sikkert vite hva som er beste utspill, men med hjerter ut (og noen steder spar knekt) mot 3 grand ble det i dtte spillet tolv stikk og +490 til Ø/V.

Jeg føler litt med det ene Ø/V-paret som fant gullkontrakten 4 spar hvor det er elleve stikk, og de gjorde det enda bedre da de fikk tolv stikk. Å notere +480 ga imidlertid -1, ganske surt når man har funnet den beste utgangen (5 kløver står også) og fått ett stikk mer enn det engentlig er.