De er forskjellige metoder for motspill, ikke bare om man bruker lav/høy som styrke, eller om det er norske eller svenske fordelingskast som gjelder. Metodene vi her snakker om handler om hvor rigid man legger opp det hele. Noen liker å ha klare regler for hva signalene betyr, andre sverger til såkalt ad hoc defence, dvs. man prøver å bruke de signalene som passer til den enkelte motspillsituasjonen.

Det er klart at et ad-hoc opplegg har mye for seg i teorien. Det er imidlertid krevende, for begge spillerne i makkerparet må tolke situasjonene likt. Selv har jeg mest tro på et relativt enkelt og konsekvent opplegg med styrke/svakhet som hovedsignalet, deretter fordeling, men med noen klart definerte unntak. Hvis det «flyter» for mye kan det bli usikkerhet om det for eksempel forsøkes med Lavinthal og makker ikke oppfatter det slik. For å spille motspill etter «ad-hoc-metoden» må makkerparet være godt samspilt å ha gode avtaler på hva som skal til for at det normale signalet i en slik situasjon skal fravikes til fordel for det som kanskje er mer nyttig akkurat der. Selv vil jeg anbefale de fleste å ikke satse på det perfekte, men heller gjøre det enkelt og tydelig, så får man heller forsøke å bruke hodet og utnytte den informasjonen man har best mulig.

En viktig variant i motspill er etter min mening å avklare lengden i den fargen makker har spilt ut når vi med det samme, eller senere spiller den fargen tilbake (eller saker ett kort i den fargen). Det vanlige er å bruke norsk fordeling fra gjenværende. Det er noen unntak fra det også, spesielt hvis det spilles motspill mot grandkontrakt.

Her kommer et eksempel fra parfinalen hvor motspillet ved noen bord ble gjort unødvendig vanskelig. Men han som derfor måtte tenke for å finne riktig motspill burde ha greid det selv om makkeren ikke var hjelpsom.

Makker spiller altså ut ruter 2 (norsk fordeling), og spillefører legger damen fra blindemann (vest) som du stikker med esset. Hvilket kort spiller du tilbake?

«Regelen» for å spille tilbake i utspilt farge er altså norsk fra gjenværende, og det tilsier ruter 4 her. Men i dette tilfellet bør nok nord gjøre unntak og gjøre det enkelt med å spille ruter knekt i andre stikk. Og det er ikke bare for å gjøre det enkelt, det kan sitte slik at det er blokkering i ruter også. Husk makker har normalt fem ruter (norsk fordelingsutspill). Ved noen bord der fireren ble spilt tilbake gikk det galt, men det burde ikke gått galt likevel slik fargen så ut. Slik så hele spillet ut:

Det gikk altså ruter 2 ut til damen og esset fulgt av ruter 4 fra nord i andre stikk. Syd stakk med tieren, før han dengte ruter konge i disken. Da var fargen blokkert, for nord hadde igjen den høyeste ruteren i fjerde ruterrunde selv om han forsøkte med å legge knekten under kongen. Ruter 8 blokkerte. Forsvaret fikk kun tak i fire rutersikk der de enkelt burde tatt fem og en bet.

Selvsagt kunne/burde nord spilt ruter knekt i andre stikk, ikke minst for å gjøre det enkelt for makkeren. Ved å spille den minste kan det bli en reell blokkering også om spillefører for eksempel 10-9 og syd har kun fire veldig små rutere under kongen.

At nord nok burde avveket fra den «vanlige» utspillsregelen fratar ikke syd for skyld i dette spillet. Det var nemlig ingen blokkering i dette spillet. Syd skulle ikke spilt ruter konge i tredje stikk, men en liten ruter fra K-6-3 gjenværende. Da vinner nord med knekten og spiller sin fjerde ruter til syds konge før syd får tatt for den femte ruteren. Litt mer komplisert, kanskje, men hvorfor er det opplagt motspill fra syd om han tenker seg litt om?

Syd må tenke på hva spillefører gjorde i disse to ruterrundene. Han forlangte damen fra bordet i første stikk, og da nord stakk og spilte ruter 4 fulgte øst med nieren (noen fulgte motsatt i ruter, men det gjøre det nesten enda mer opplagt hvordan det sitter). Etter denne starten er det vel helt umulig at en spiller god nok til å spille parfinalen kan ha startet med ruter J-9-5? Med den kombinasjonen er det jo en sikker stopper simpelthen ved å legge lavt fra Q-7 i første stikk, og ingen spiller over et visst minimumsnivå ville funnet på å legge damen. Altså hadde ikke øst J-9-5 i ruter fra start, og hva hadde han da?

Han har enten to eller fire fra start. Hvis han har fire har han en stopper uansett, og med J-9-8-5 ville/burde han også lagt lavt fra bordet i første stikk. Altså er det omtrent 100% sikkert at øst hadde dobbelton ruter fra start, og da er det vel helt logisk at det bør spilles liten ruter i tredje stikk?

Spillet viser at metoder er en ting, å være hjelpsom mot makker i motspill en annen, men selv å bruke hodet og logikk er kanskje det aller viktigste.

Det er ikke alltid bridge er helt rettferdig. De tre parene som dyttet på ni stikk etter ruterutspill noterte altså -400 hvor de kunne fått +50, men å sitte mot 400 ga +7 til motspillerne! Og det etter en (to) megabrøler(e) i motspillet.

Slik var det fordi over halvparten av syd-spillerne ikke fant ruter ut. Hjerterutspill var populært. Da brøt syd med en annen "regel", spill ut fra "longest and strongest". De fulgte kanskje en annen "regel", major ut mot grand? Det er selvsagt klart at man ikke sikkert vite hva som er beste utspill, men med hjerter ut (og noen steder spar knekt) mot 3 grand ble det i dtte spillet tolv stikk og +490 til Ø/V.

Jeg føler litt med det ene Ø/V-paret som fant gullkontrakten 4 spar hvor det er elleve stikk, og de gjorde det enda bedre da de fikk tolv stikk. Å notere +480 ga imidlertid -1, ganske surt når man har funnet den beste utgangen (5 kløver står også) og fått ett stikk mer enn det engentlig er.