Det er både trist og litt uvirkelig at Jon ikke lenger er blant oss. Minnene sammen med Jon er mange og gode. Han var stjernen i Bergens Akademisk bridgeklubb da jeg i 1970 begynte å spille i klubben i tiden da jeg som Jon gikk på Handelshøyskolen i Bergen. I 1974 ble vi makkere og vant en rekke turneringer sammen. Første virkelige høydepunkt var i 1978 da vi tok vårt første NM gull sammen med Breck-Lien. Nytt NM-gull ble det i 1980 og 1982. Det ble også førsteplass i seriemesterskapet i 1977/78 og 1978/79 og andreplass de tre neste årene. Minnene er også store fra Norrköping i 1980 da vi vant et suverent Nordisk mesterskap sammen med Tor Helnes og Leif-Erik Stabell. I EM ble det 4.plass i åpen klasse i Birmingham i 1981.
Etter at jeg tok et par års pause fra bridgespillingen midt på 1980-tallet, ble jeg oppringt av Jon i 1986 da han manglet makker. Jeg takket ja og tok opp igjen konkurransebridgen, og vi spilte sammen de neste 4 årene. Det ble nye pallplasseringer i 1.divisjon alle de fire neste årene med seier i seriemesterskapet i 1988/89 nå på lag med Jonny Rasmussen og Bjørn Bentzen.
Senere spilte jeg på Høylandslaget mens Jon spilte med Arild Rasmussen. Med Arild ble det to 3.plasser i EM på 1990-tallet og et høydepunkt for Jon var sølv i VM i 1993.
Det var en trist nyhet for 4 år siden da vi fikk høre om kreften til Jon og at han kanskje bare hadde kort tid igjen å leve. Han fikk imidlertid 4 ekstra leveår som jeg vet han virkelig verdsatte stort. Utrolig bra var det at han i EM i Tromsø tok bronsemedalje (sammen med Arild Rasmussen og 2 fra Australia) etter som alltid meget god spilling av Jon. For vel et år siden begynte Jon og jeg å spille litt klubb-bridge sammen. Vi bestemte oss for å spille KM som var kvalifisering til NM for par. Der gikk vi til topps i KM og var klar for parfinale i Stavanger. Jon var sliten etter all kreftbehandlingen, men var klar for finalespill i september selv om han følte seg lit uvel. I Stavanger i NM spilte han likevel som alltid før en ypperlig bridge, og det var stort å avslutte hans bridgekarriere med bronse og pallplassering i NM for par som er det største av NM-arrangementene. En fullsatt sal var klar over Jons helsetilstand og vi var begge fylt med gode følelser da hele salen ga oss nesten et helt minutts trampeklapp da vi entret pallen. Jon sa senere at dette var en stor og verdig avslutning på hans bridgekarriere.
Jon har ellers gitt oss mye som bridgeskribent, først i Bergens Arbeiderblad og deretter i Bergens Tidende og i de senere år Aftenposten før kreften gjorde at han sa fra seg stillingen som bridgejournalist. Vi fleste av oss husker også hans velskrevne bridgespalte i BIN kalt «Paraplybridge». Han har fått flere priser for å ha skrevet årets beste spill bl.a Ranik Halle prisen og Ernst&Young-prisen.
Ved påsketider i år da jeg kontaktet Jon fikk jeg høre at han hadde avsluttet kreftbehandlingen. Cellekurene hadde vært slitsomme og tok fra han mye av livskvaliteten. Han valgte å «leve i dag» og kunne nyte god mat og bo hjemme og treffe sin familie.
Fra Susi fikk jeg 14.juli denne melding: «Jon døde natt til fredag 13. juli, hjemme i leiligheten sin i Fabrikkgaten. Det var hans ønske å være hjemme den siste tiden, sammen med familien. Vi var med ham hele veien til det siste og er glade for at han fikk en verdig og fin avslutning på livet. Vi er også takknemlige for at han og vi fikk oppleve en fredelig siste tid sammen.»
Jeg lyser fred over Jons minne!
Hilsen mangeårige makker Tor.

En stor bridgespiller er borte
Det er ufattelig trist at Jon er vekk, selv om vi lenge har visst at det snart ville skje. Faktisk er det så lenge siden han fortalte meg at han trolig bare hadde knapt ett år igjen å leve, at jeg ikke husker presist når det var. Jons smil lå alltid på lur, selv så dårlig som han var rent fysisk de siste årene.
Jon og jeg er født i samme år, vi begynte å studere sammen på Norges Handelshøyskole for over 50 år siden, vi satt i styret i Bergen Akademiske Bridgeklubb sammen, og vi underviste begge på Anton Johannessens Handelsskole. Vi vanket sammen så godt som daglig.
Vi ble begge gode bridgespillere omtrent samtidig, men mens jeg tok fri fra bridgen i 25 år, ble Jon en internasjonal stjerne. Til tross for det, og til tross for at vi bodde i hver vår by, holdt vi en slags kontakt inntil han og jeg spilte på det første norske veteranlandslaget som makkere i 2001 (sammen med blant annet Harald Nordby og Henning Hellemann).
Vi hadde utviklet oss i ulike retninger, men begge ble journalister på hver vår kant, og delte gleden ved å skrive og forklare for våre lesere. Vi møttes i de senere årene iblant også i feriene, og det var bestandig veldig hyggelig. I de internasjonale mesterskapene jeg har vært med på siden 2008 var Jon alltid en sentral person i den internasjonale bridgepressen, og svært godt likt av alle.
Da jeg ble landslagssjef, var Jon fortsatt en mann jeg kunne ringe for å drøfte ulike problemstillinger og få nyttig og interessant informasjon. Han fleipet, med en viss seriøs undertone, med at det selvsagt var ham som burde tas ut, for han spilte «stål-bridge» for tiden, uansett hvem som var makkeren hans.
Nå spiller han «stål-bridge» et annet sted, og jeg håper de som sitter ved hans nye bord, setter like stor pris på ham som vi som møtte ham i denne verden.

Christian Vennerød