I det forrige innlegget her i bloggen (video) handlet det om motspill. Det er et omfattende tema, veldig mange forskjellige faktorer spiller inn. For å bli et makkerpar som spiller gode motspill må de to spillerne tenke noenlunde likt om forskjellige situasjoner, hvilke signaler som gjelder akkurat i den situasjonen osv.

Hva er de viktigste signalene? Fordeling, eller styrke/svakhet?

Det kan bli problemer om man forsøker å kombinere signalene for mye. Å definere situasjoner som styrke situasjon, eller fordeling er nødvendig slik jeg ser det.

Det er delte oppfatninger om hva som er viktigst. I Norge er de fleste toppspillere mer fokusert på styrke/svakhet enn fordeling. Andre steder prioriteres fordelingssignaler mer. Det kan argumenteres for begge deler. Både styrke/svakhet og fordeling, og for den sakens skyld Lavinthal (fargeskiftsignal) her nytteverdi. Personlig liker jeg å spille relativt enkelt og med styrke/svakhet som det viktigste signalet. Det er imidlertid klart at fordeling er nyttig også i en del situasjoner. Den klassiske er hvor man må vite hvor mange ganger det skal ligges unna med et ess for å hindre spillefører overgang til en lang farge. Om makker har to, eller tre kort i den fargen er avgjørende for å vite at det skal stikkes med esset på riktig tidspunkt så spillefører ikke få ett stikk for mye, men også blir frarøvet overgang i fargen.

Fordeling er også nyttig for å kunne telle opp spilleførers hånd. Det handler jo som nevnt i forrige innlegg om å danne seg et så godt bilde som mulig av de skjule hendene.  Det er dog klart at om man konsekvent legger ritkig fordeling så kan spillefører dra nytte av det.

Min erfaring tilsier at fordeling er veldig nyttig i en spesiell situasjon. Det er når vi spiller tilbake en farge makker allerede har spilt (eller vi saker et kort i den fargen vi allerede har startet å spille). Å spille/legge fordeling fra gjenværende i en sånn situasjon klargjør for makker hvor mange kort du har, og dermed hvor mange kort den andre skjule hånden (spillefører) har i den fargen.

For eksempel: Du har A72 i en farge som makker spiller ut. La oss si du velger å stikke med esset for å spille fargen tilbake. Da spilles syveren, fordeling fra gjenværende lengde (7-2). Om du har A732 vinnes med esset fulgt av toeren (tre gjenværende). Også om du har lagt i en honnør i fargen makker spilte, og spillefører stikker over kan du senere spille fordeling fra gjenværende hvis du spiller den fargen idet du kommer inn, eller du kan sake fordeling fra gjenværende da det også er et informativt avkast. Å fortelle hvordan den fargen sitter hjelper på for at makker skal kunne danne seg et godt bilde av sitsen, sammen med annen informasjon han har.

Vi avslutter denne motspills-artikkelen med en farge som skal løses. Problemet oppstod under en turnering i sommermesterskapet i Las Vegas i fjor.

Syd åpnet med 1 grand ble spillende der. Om det er en høyere i grandkontrakt spiller ingen rolle for poenget i dette problemet.

Spillefører fulgte altså på med hjerter 9 i første stikk og la på damen i andre stikk. Hvis du ser bare på hjerterne han la så ser det unektelig ut som om han har Q-J-9 tredje?

Da spillet forekom stakk vest med hjerter konge og fortsatte med hjerter 10, antagelig i håp om at makkeren hadde noe sånt som A-J femte, eller A87-femte, for å avblokkere slik at øst kunne få hjerterstikkene nå (A-J femte), eller senere (A-8-7 femte) med overgang til øst ved at vest kan spille den minste hjerteren i fargens fjerde runde.

Det er nok feil motspill hvis makkerparet har en god avtale med hensyn til det med fordeling fra gjenværende. For hvis du og makker er konsekvente med fordeling fra gjenværende har ikke øst fem kort i fargen - han spilte jo toeren! Noen ganger kan det hende han har bare A-2 dobbel, men ikke her. For hvis du antar at øst har A-2 dobbel, hva har syd da? Sekskort hjerter!

Så toeren må være fra tre gjenværende kort i fargen. Det gir fire hjerter hos syd.

Hvordan ser syds hjerter ut?

Fargelengden er altså klar, syd har fire hjerter. Den informasjonen må i dette tilfellet kombineres med å ta syds plass et øyeblikk, og se for seg hva han kan, eller vil gjøre i første stikk med forskjellige hjerterkombinasjoner. Han la altså nieren i stikk en. Ville han gjort det med Q-J-9-3 eller Q-J-9-6 som er to muligheter?

Nei!

Å legge nieren fra de kombinasjone kan jo være å kaste bort stikk, rett og slett. Tieren kan sitte i saksen (hos øst), og da har syd to hjerterstikk og kontroll på fargen om han følger med hjerter 3 eller hjerter 6 i første stikk og beholder Q-J-9.

Det er kun en mulig hjertersits her:

Syds nier i første stikk lurte vest til å tråkke feil, men det var fordi vest ikke tenkte seg om, eller ikke er vant med å bruke fordeling fra gjenværende. Vest burde lagt liten på hjerter dame og beholdt saksen K-10 til øst eventuelt senere kommer inn. Da får Ø/V tre hjerterstikk. Da vest bet på agnet og stakk for å spille mer hjerter fikk spillefører to stikk i fargen og forsvaret kun for esset og kongen.

Var hjerter 9 et lurt påkast av spillefører i første stikk?

Ja, hvis det er mot en motspiller som ikke tenker seg om. Alt for ofte ser en at motspillere ser blindt på de kortene som kommer på og ikke tenker gjennom hvordan det sitter hvis det spilte kortet fra spillefører er "ærlig", for eksempel her Q-J-9 tredje.

Men her er faktisk å følge på med hjerter 9 i første stikk en dårlig falsecarding, altså hvis Ø/V er gode spillere. For å tåkelegge og lure en god spiller på vests plass burde syd fulgt på med åtteren og så lagt i damen eller knekten i andre stikk. Da kan jo syd sett fra vests ståsted ha Q-J-8-6 i hjerter (syveren var hos blindemann så åtteren og sekseren er like store), og da har øst A-9 fjerde fra start. I så fall kan det være riktig av vest å stikke for å spille mer hjerter.