Et innlegg fra bloggen GeOs blogg
MOTSPILL - signaler og avtaler
Det er klart at forskjellige makkerpar definerer sine metoder for motspill ganske forskjellig. Dette temaet har vært omtalt flere ganger både her i bloggen, i Bridge i Norge og andre steder. Et spill fra en lagkamp forleden var så tydelig på hvor viktig avtalene er at det inspirerte meg til å skrive denne artikkelen.
Flertallet av norske spillere har styrke og svakhet som hovedsignal. Årsaken til det er at de fleste norske landslagspillere, spillere i verdenstoppen, og andre norske toppspillere følger den stilen. Internasjonalt er det i enkelte nasjoner andre metoder som gjelder. Jeg tror Norge har en fordel her, metodene som for eksempel Helness-Helgemo, Brogeland-Lindqvist og andre benytter er trolig bedre.
Likevel er det mange norske spillere som forsøker å blande signaler, styrke noen ganger, Lavinthal andre ganger og noen ganger legges simpelthen fordeling. Det er i teorien ikke dumt, for i enkelte situasjoner er det behov for andre signaler enn styrke-svakhet, for eksempel fordeling, eller Lavinthal (fargeskiftsignal).
Problemet er at det kan bli uklart hvis ikke de to motspillerne tenker likt. Hvis det skal spilles «avansert» slik at betydningen av et signal skifter i gitte situasjoner må det jobbes mye med det. Derfor er min klare anbefaling til de fleste å ikke gjøre motspillene for kompliserte og ha heller klare kjøreregler. Selv om det man har avtalt ikke passer 100% til alle spill vet i alle fall begge motspillerne hva som foregår.
Å forsøke å være veldig avansert kan blir kostbart. Det er litt farlig hvis en toer er styrkekast i de fleste spill, men så plutselig Lavinthal for laveste farge andre ganger. Det må være klart definert om en situasjon er slik at det skifter fra hovedsignalet styrke/svakhet til Lavinthal.
Selv liker jeg denne definisjonen:
Hvis det er mulig at vi har potensiale i den fargen signalet gis er det styrke/svakhet. Hvis det er helt soleklart at det skal skiftes farge kan Lavinthal benyttes.
Styrke/svakhet eller fordeling?
Mange steder i verden er spillerne mer fordelingsorienterte selv når det legges et kort på makkers honnørutspill. En ganske populær avtale er «ess for styrke, konge for fordeling». Det er en variant jeg aldri har skjønt bæra av. For det første vet jeg ikke om jeg får behov for styrke/svakhet eller fordeling idet jeg skal spille ut en honnør fra en farge med A-K i spissen. Det kommer i stor grad an på hva som kommer opp i bordet. Min erfaring tilsier at som oftest så ønsker jeg å vite om makker ønsker fortsettelse i fargen eller ikke. Et skrekkens eksempel er denne fargen (og en haug lignende kombinasjoner):
Du spiller ut kløver konge og spillefører legger liten fra bordet. Hvis øst sitt kort nå er fordeling er det umulig å vite om du kan fortsette. Hvis øst for eksempel antyder tre kort i kløver med et fordelingssignal kan jo det godt være han har tre små slik at spillefører har knekten. Fortsetter du slippes andre kløver til syds knekt. Hvis du ikke fortsetter med kløver og makker har knekten taper forsvaret et viktig tempo. Det samme blir det med tre små hos blindemann, du vet ikke hva du skal gjøre med mindre makker forteller deg det med et styrke/svakhet-singal.
Nei, selv om det er mange ting i bridge jeg ikke er 100% sikker på er min klare overbevisning at styrke/svakhet som oftest er det nyttigste.
Hvis regelen er «ess fra ess-konge» bør makkeren legge styrke/svakhet, og styrke betyr «sett fra min side av bordet tror jeg fortsettelse i fargen er bra». For eksempel kan han i motspill mot trumfkontrakt ønske seg en stjeling hvis han har dobbelton. Hvis det brukes fordeling vil høy-lav vise to eller fire, og i en del spill vet ikke den som spilte ut fargen om makkeren har to eller fire.
Unntak: Det er mange som har ett unntak fra dette og bruker fordeling hvis det er utspill mot trumfkontrakt på sekstrinnet. Da er det kun snakk om å kunne få to stikk og eventuelt trygt kunne ta for den andre honnøren. Behovet er helt klart å finne ut om en kan ta to stikk med det samme. En kan definere det slik at mot slem (trumfkontrakt) benekter ess-utspill kongen og ber om styrke/svakhet. Kongeutspill er fra AK eller KQ og makkeren legger fordeling. Hvis det spilles ut kongen fra KQ mot slem er også fordelingssignal fra makkeren nyttig. Hvis utspilleren kommer inn vet han om han kan ta for damen.
Noen bruker denne regelen også om de spiller mot kontrakt på fem-trinnet da det også er såpass høyt at det er det jeg kaller for «hurtig motspill», dvs. det er tidlig «cashe posisjon». Vi trenger kun noen få stikk for å bete kontrakten, og ofte kan det haste med å få tatt dem. Hvor man trekker grensen her er opp til hvert enkelt makkerpar.
Så til det nevnte spillet fra en lagkamp i forrige uke.
N/S havner i 4 spar, for eksempel etter en vanlig limit-høyning.
Vest spiller ut kløver ess.
Hva betyr makkers kløver i første stikk?
Kan det være Lavinthal her?
Nei, ikke på utspillet da fortsettelse i kløver har potensiale for motspillerne. De får som regel ett kløverstikk til, og det kan til og med være riktig å spille kongen og en til hvis øst har dobbelton og kan trumfe over nords spar. Så på utspillet er det styrke/svakhet.
Vest fortsetter nok med kløver konge i andre stikk uansett. Hvis makkerparet spiller etter en mer fordelingsbetont metode blir det i denne konteksten helt umulig for vest å vite hva som er riktig motspill idet øst følger med kløver 5, og så i andre stikk på kløver konge følger med kløver 4 (norsk fordeling). Har øst dobbelton, eller fire kløver?
Om han har fire vil en tredje runde kløver bli til dobbeltrenons, sjelden noe bra motspill.
Hvis øst har dobbelton kløver, har han stor nok trumf til at en tredje runde kløver vil fungere? Ønsker han fortsettelse med en tredje runde kløver?
Hvis det er styrke/svakhet som gjelder er det øst som regulerer dette motspillet. La oss si det brukes lav-høy som styrke. På esset følger øst med fireren, så på kongen kommer femmeren. Da har han lagt styrke, altså i betydningen «fortsett, vi har mer å hente her».
Det spiller ingen rolle hvilke kløvere syd forsøker å villede deg med her, du stoler på makker. I dette motspillet bør østs lav-høy, styrke, bety at han ønsker seg en tredje runde kløver, og det blir hva vest spiller:
Spillefører er sjanseløs!
Idet det går ess-konge i kløver og en tredje runde kløver forsøker spillefører spar 10, det kan jo hende at øst om han har dobbelton kløver ikke har spar knekt. Men øst stjeler over med knekten og har beten i 4 spar med ruter ess.
Bør øst ta for ruter ess nå?
Ofte er det slik at vi ønsker å vente med et ess i en sånn farge som denne ruteren fordi vi sitter bak spilleførers honnører. Det er jo alltid godt å bruke esset sitt over deres honnør! Det kan kanksje være riktig å vente med betestikket i noen spill, men det må veies opp mot sjansen for at spillefører kan bli kvitt sine kort i den fargen så vi aldri får for esset vårt.
Da spillet forekom skiftet øst etter den gode starten på motspillet til hjerter i fjerde stikk. Det kunne forært spillefører ti stikk på et sølvfat om han hadde hatt A-10 i hjerter. I så fall ville tieren gitt stikk, og K-Q i hjerter hos nord ville senere gitt avkast for syds to ruter.
Her hadde ikke syd hjerter 10, men likevel blir øst nødt til å ta med seg ruter ess hjem, stikk for det kortet får han ikke om han skifter til hjerter eller trumf i fjerde stikk.
Dette er for spillefører en situasjon hvor han har resten av stikkene minus ett hvis han slippes inn uten at de har tatt for ruter ess. En ruter kan kastes på den tredje hjerterhonnøren. I slike spill bør man ikke gi opp og gi bort det ene stikket sånn uten videre. Selv om du kanskje ikke er så bevandret i skvisens mysterier så koster det ikke noe å ta noen stikk for å se hva som skjer!
En ting du må huske på er å forsøke å ha overgang til begge sidene da det er nødvendig om en skvis skal fungere. Derfor, etter for eksempel trumfskift i fjerde stikk, ikke ta hjerterstikkene tidlig, de forsvinner ikke.
Det altså startet med ess-konge og nok en kløver til spar 10, overstjålet med knekten. Så kommer trumfskift fra øst.
Nå tar simpelthen spillefører alle stikkene sine utenom hjerterne. Idet den fjerde kløveren og alle trumfene unntatt en er tatt ser det slik ut:
På spar 2 må spillefører kaste ruter konge fra nord for å beholde alle hjerterne, for kaster han en hjerter kvitter bare øst seg med en hjerter også. Så det er faktisk ruter 10 på hånden som er den ene trusselen mot øst. Skvisen fungerer altså her fordi øst som har hjerterholdet også har både ess og knekt i ruter.
Idet ruter konge forsvinner på spar 2 må øst kaste inn håndkledet. Kaster han ruter ess får spillefører for tieren. Og kaster øst en hjerter blir det fire stikk til spillefører i den fargen til slutt. Merk at det mot slutten ikke er så mye hokus-pokus, eller telling som skal til av spillefører. Øst har allerede vært nødt til å kaste ruter knekt. Det eneste syd behøver å gjøre er å følge på om også ruter ess blir kastet. Hvis ikke prøver han hjerteren til slutt.
En trist avslutning på et motspill som startet så bra for Ø/V.
Ingenting er så morsomt i bridge som å få til gode motspill sammen med makkeren sin! For å få til det så ofte som mulig må det et godt samarbeide til, og de to makkerne må ha en felles metode og oppfatning om hvordan ting gjøres.
Det er ikke alle eksperter i bridge som er enige i de prinsippene og anbefalingene jeg her gir for motspill. Dere får selv vurdere hvilken metode dere ønsker å følge. Det som imidlertid er klart, er at å ha klare regler for makkerskapets motspills-metoder er nødvendig.
Kommentarer