Gårsdagens ekstreme spill kunne ha vært fra goulash bridge, men var ikke det. Den historien gjorde at jeg kom på et av de villeste spillene jeg noen gang har vært med på. Det kan nesten se ut som en konstruksjon, men det er en sann historie som skjedde like etter jeg flyttet til New Zealand. Jeg spilte i en lagturnering i Australia med Jane Dawson fra Sydney, og det var første gang vi spilte sammen.

Har du hørt om BIDDING PADS?

Det brukes noen steder her nede og visstnok enkelte steder i Asia også. I stedet for meldebokser brukes en spesiallaget notatblokk hvor spillerne skriver inn sin melding. De første gangene man bruker det kan det være forvirrende, og jeg har notert at ikke bare jeg surret litt med det her, men besøkende bridgevenner fra Skandinavia har ofte litt problemer i starten.

Bruken av bidding pads fikk betydning i dette spillet hvor jeg satt syd:

Jane Dawson (nord) åpnet med 1 hjerter og jeg sa 1 spar før hun kom tilbake med 4 spar.

Hva nå?

Det var et nytt makkerskap, og jeg var usikker på hennes stil når det gjelder hopp til 4 etter kun et 1-over-1 svar. Uansett måtte det være muligheter for slem. Å spørre med 4 grand (Keycard Blackwood) er ikke anbefalt med renons, men for å forsøke å gjøre det enkelt sa jeg likevel 4 grand. Da snudde de tre andre spillerne seg mot meg og sa i kor:

“Hang on!”

Vent litt, meldingsforløpet så langt var ikke akkurat sånn som jeg trodde, bruken av bidding pad hadde forvirret meg. Meldingene hadde startet slik:

Problemet med de der pad’ene når du er uvant med det kan være at noen ganger overser motpartens meldinger. Og det var akkurat hva som hadde skjedd, så min 4 grand var en utilstrekkelig melding. Turneringsleder fortalte en lett rødmende (kledelig får jeg håpe) GeO om reglene, og en mulighet var å melde en hvilken som helst tilstrekkelig melding, men da måtte makker passe. Jeg tok derfor en liten sats og sa 6 spar. Meldingene var ikke slutt, og det gikk:

Begge doblet!

For et kaos, og jeg hadde startet det. I gamle dager var regelen slik at om begge doblet kunne spillefører velge å spille udoblet, en regel jeg aldri helt forstod. Om begge har mistro til sluttkontrakten virker det litt brutalt at de ikke skal få lov å doble når begge ønsker å gjøre det! Den regelen ble endret på et tidspunkt, og i vårt tilfelle ble kontrakten 6 spar doblet.

Vest hadde ett ess og trumfkongen, og øst satt med to ess! Så dobling var forståelig, men slemmen med 19 HP til sammen sto som et segl! En trumffinesse måtte tas, og både hjerter- og kløver ess kunne presses ut mot trumf. Forsvaret fikk kun ett stikk i ruter, +1210.

Etter dette følte nok motparten seg temmelig ranet, og jeg sa ikke et ord før vi hadde forlatt bordet. Da sa jeg til Jane:

«Bra jeg ikke fant ut om antall keycards, for da ville vi neppe meldt slem med kun ett av fem»

Jane: «Who needs keycards».