Amerikanske Jeff Meckstroth og Eric Rodwell vant Kaplan Blue Ribbon Pairs. De to har vunnet haugevis av amerikanske mesterskap, og akkurat dette parmesterskapet har de vunnet tre ganger som makkerpar. 

Av de norske kom Boye Brogeland-Espen Lindqvist sterkt og endte som nr. 7 i det knallharde feltet. Også Jon Solli Hansen og Geir Helgemo avsluttet bra og ble til slutt nr. 14 i finalen.

Fredag (amerikansk tid) starter den aller mest prestisjetunge turneringen, Reisinger. Det er lagturnering med Board-A.Match beregning. Vi håper på flere gode norske resultater der, og kommer tilbake med resultater og spill fra den turneringen.

Link til resultatene i Blue Ribbon: http://live.acbl.org/event/NABC163/BLUE/6/summary

Å åpne i 3.hånd uten egentlig å ha åpning har alltid vært en strategi blant turneringspillere. Om dette er en vinnende strategi, og hva oppsiden eventuelt er, kan diskuteres. Det sier jeg noe om litt lenger nede i denne artikkelen.

Mange har sendt meg e-poster om dette temaet. De synes håndhevingen av lovverket er ulogisk. Her forklarer NBFs Harald Skjæran på en grei måte hvordan NBFs praksis er når det gjelder vurdering av 3.håndsåpninger, og hvorfor.

Skjæran: «De internasjonale reglene, som vi også følger i Norge, er klare på at å ha avtale om å åpne med mindre enn åtte medfører at systemet er HUM (Highly Unusual Method»). Internasjonalt har man imidlertid ikke etablert noen praksis for hvordan man skal behandle 3.håndsåpninger som bryter denne bestemmelsen».

Alt dette virker greit. Det som kan være litt uklart er når det bør betraktes som «å ha avtale om å å åpne med mindre enn åtte».

Skjæran forteller videre at NBFs LU (Lovutvalget) har det jeg oppfatter som en ganske streng tolkning av dette, og at det ikke aksepteres strekking av grensene. Men det er fortsatt lov å avgi psykiske meldinger i bridge. Så hvis en 3.håndåpning er langt unna en vanlig åpningshånd (grovt villedende) er det en psykisk melding, og godkjennes. Hvis hånden ligner på en åpning bortsett fra at det er kun syv hp godkjennes den ikke. Den er å anse som en systemmessig åpning, altså HUM, og hvis det ikke er deklarert er det ulovlig. Det er her det kan synes som om praksisen kan slå feil ut hvis en spiller en sjelden gang åpner med 7 hp (det er ingen avtale i makkerparet) med ei hånd som bortsett fra de manglende honnørpoengene ligner på en åpning. Praksisen for håndheving av lovverket på dette punktet gjør da at helt tullette meldinger godkjennes, mens en melding som kan ha mye for seg som konstruktiv melding (god bridge) blir underkjent.

Noen ganske ferske avgjørelser i NBFs lovutvalg har skapt diskusjon på grasrotplanet i norsk bridge. Jeg vil i det følgende ikke gå så mye inn på de avgjørelsene i detalj. Hvis du ønsker å lese mer om dem så er de tilgjengelige for alle, og du finner dem her:

http://bridge.no/Organisasjon/Komiteer-og-utvalg/Lovutvalg/Appeller-2016

Hva kan man åpne med, og hva er ulovlig?

Skjærans forklaring på hvordan vi i norsk bridge praktiserer dette er egentlig ganske klar og tydelig. Men temaet er under diskusjon, noe som kan tyde på de både innen NBFs LU og internasjonalt ikke er helt sikre på om dette fungerer perfekt.

Skjæran: «LU er i gang med å se nærmere på dette, og bli enda klarere i grensegangen. Og man håper vel at det også internasjonalt skal komme klare bestemmelser på dette».

Uten å ha studert materialet detaljert i de nevnte sakene er det naturlig å stusse på at to tilsynelatende lignende saker skal ha blitt dømt forskjellig. I et tilfelle ble en åpning med 6 hp og knekten femte i åpningsfargen godkjent, fordi «det er en lovlig psykisk melding», og såvidt jeg forstår var det bl.a fordi åpningsfargen var tynn. Meldingen ble ansett som grovt villedende. I det andre tilfellet ble en lignende åpning med 7hp, men med K-Q-10 sjette i åpningsfargen underkjent pga. den såkalte åttepoengsregelen og fjernet fra meldingsforløpet. Dette skurrer for meg, og praktiseringen av lovverket kan da synes å utlilsiktet føre til litt «antibridge». At en åpning med en elendig farge blir godkjent mens en hånd med samme antall hp, men en sterk farge blir underkjent virker vel ulogisk hvis en tenker «bridgemessig»? Det blir i så fall litt sånn at den «dummeste» meldingen (den med elendig farge) er lovlig, mens en melding som har bridgemessig oppside (bl.a fordi det er en bra hånd, og for å antyde et utspill) blir underkjent. Det er altså en (lovmessig) forklaring på dette. Men forklaringen kan synes å være basert i at det brukes to forskjellige argumenter? Godkjenning av den «dumme» meldingen skjer fordi den betraktes som psykisk melding, mens melding med en hånd som det har noe for seg å melde med blir ikke godkjent fordi meldingen er i henhold til system og ikke er «psykisk nok» (?), den er ikke villedende nok!

Det er ganske opplagt at dette kan virke ulogisk, uoversiktlig og frustrerende for den vanlige spiller.

Åttepoengsregelen

Da denne regelen for en tid siden ble synliggjort av en turneringleder i Norge (og skrevet om bl.a i Snorre Aalbergs blogg) ble jeg litt overrasket. Jeg har alltid trodd det i 3.hånd var ganske fritt frem for å være kreativ. Å diskutere dette med flere internasjonale spillere viste at de fleste trodde omtrent det samme som meg, og svarene tyder på at de ikke hadde hørt om noen åttepoengsregel i det hele tatt, i alle fall ikke spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger.

Slik jeg oppfatter åttepoengsregelen dreier den seg om å definere system. Et system hvor åpningsmeldinger (uansett i hvilken hånd) kan innebære mindre enn «vanlig» åpning er et HUM-system. Mange mener 3.håndsåpning er en litt annen sak da det alltid har vært vanlig å åpne med litt av hvert i den posisjonen. Det kan virke som om NBF har valgt å bruke denne regelen ikke bare for definisjon av system, men spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger. Man har valgt å si at en åpning med mindre enn åtte hp enten er en psykisk melding, eller en systemmessig melding.

Å snakke med internasjonale turneringledere gjorde det heller ikke mye klarere. De visste om regelen som forklart her av Skjæran, men mer som en definisjon av system. Og den internasjonale praksisen for håndheving i forhold til 3.håndsåpninger synes uklar. Mange internasjonale turneringsledere snakker om frekvens. En slik åpning med mindre enn åtte hp i 3. hånd en sjelden gang er ifølge dem ikke å betrakte som systemmessig, ikke noen makkerskapsavtale, altså er det ikke å betrakte som at det spilles et HUM-system. Man kan ikke si at makkerparet har det som avtale sånn uten videre. Med andre ord virker det som om den norske praksisen på dette området er strengere enn den internasjonale.

Ordet som av flere internasjonale turneringsleder blir brukt om dette er altså frekvens. Hvis et par åpner ofte med mindre enn åtte hp i 3. hånd er det enten frekvente psykiske meldinger, noe som er i gråsonen med hensyn til makkerskapsavtaler, eller å betrakte som ren, systemmessig avtale. Makkeren vet mye mer om hva som foregår enn motparten. Hvis dette skjer ofte er det en del av avtalene deres, eller systemet deres om man vil, og da må det deklareres at de spiller et HUM-system. Dette høres ikke helt galt ut for meg, men det gjenstår selvsagt også å definere hva som er «ofte» i denne sammenhengen.

Spania vs. USA – en «stygg» sak om 3. hånds åpninger

I Wroclaw ble det en kjempesak som handlet om akkurat dette med 3. håndsåpninger. Den kan du lese om på Bridgewinners:

http://bridgewinners.com/article/view/late-start-in-usa-spain-match/

Interessant kan det også være å lese det spanske lagets versjon av saken. Den finner du på Neapolitan Club:

http://neapolitanclub.altervista.org/eng/ev-eng/usa-spain-incident-official-spanish-team-statement.htm

I korte trekk handlet saken om tynne 3.håndsåpninger og hvorvidt det var systemmessig. Før 16-delsfinalen mellom de to nasjonene protesterte Spania mot et av de amerikanske parene som spanjolene mente å ha bevis for åpnet så godt som konsekvent med hva som helst i 3. hånd. Da mesterskapets turneringsledelse ikke kom tilbake med noen avgjørelse på Spanias protest før kampen skulle starte ble spanjolene veldig frustrerte. Det gikk så langt at den spanske kapteinen først nektet sine spillere å spille. Turneringsledelsen kontret med å true med diskvalifikasjon. Langt om lenge godtok Spania å spille, men da fikk de en haug med straffepoeng. Det ble senere omgjort til noen færre straffepoeng, men saken var virkelig betent.

Hva som i ettertid har kommet ut av, eller vil komme ut av saken i Wroclaw vites ikke. Men det er grunn til å tro (håpe) at WBF går gjennom dette og kommer med en klar og tydelig føring på hvordan praksisen bør være. Alle nasjonale bridgeforbund kan ha sine egne «house rules», men jeg antar NBF vil følge den internasjonalt anbefalte praksisen.

Strategi

Alt dette lovmessige er en ting. En annen sak er om de ganske populære, tynne 3. håndsåpningene er noen god strategi. Jeg tror det er kraftig overvurdert.

En oppside er at motparten ikke får åpnet i fred og ro og meldt i fred. Det kan også ha noe for seg å åpne (uten egentlig å ha åpning) med en god farge for å antyde utspill, eller med god fordeling for å få meldt sine farger og eventuelt finne en stamp. Eller det kan fungere som en ren bløffmelding hvis man tror motparten kan ha et stort spill, kanskje slem.

Nedsiden er såklart at makker som har passet kan ha ganske gode kort, og hvis 3. håndsåpningen kan være avgitt med veldig få hp vet ikke svareren hva som er riktig å gjøre senere i meldingsforløpet. Åpneren kan jo også ha en vanlig åpning. Hvordan skal svareren kunne vite om han skal være med å fighte, for eksempel på tre-trinnet? Hvis åpneren har en vanlig minimums åpning kan det være riktig av svareren å melde mer, men det kan bli katastrofe hvis åpneren har en av disse hendene som så mange «alltid» åpner med, og argumenterer med «det var jo i 3. hånd».

Som ung bridgespiller trodde jeg at å åpne tynt i 3. hånd var noe som enhver god bridgespiller gjorde både titt og ofte. Erfaring fra alle disse årene jeg har spilt er at å være for ivrig på det ikke er så bra som mange tror, vinninga går antagelig opp i spinninga.

Da har jeg mer sansen for en kraftig bløff en og annen gang – men sjelden. Jeg vil ikke oppfordre til slikt, og husk, hvis du eller makker bløffer ofte er dere som makkerpar raskt inne i gråsonen. Dere har ingen ren avtale, men dere vet mer om hva som foregår enn motparten. Bløffingen blir til en del av makkerparets «system/stil», og selv om det ikke er direkte juks kan det bli betraktet som urent. Det sagt, det kan godt ha mer for seg en sjelden gang å bløffåpne med absolutt ingen ting i 3. hånd enn til stadighet åpne med 6-7 poeng som bare fører til at utfallet på spillet blir tilfeldig. Hvis makker har passet og du har lite eller ingen ting kan motparten godt ha slem i kortene.

En bløffhistorie

Lover, regler og lovpraksis kan vel bli litt tørt. Jeg synes bridge først og fremst skal være moro. Så vi avslutter med en historie fra praktisk bridge hvor åpning i 3. hånd var poenget.

Selv har jeg ikke bløffet veldig mye i bridge, men husker en spenstig bløff fra semifinalen i EM for par i Roma for mange år siden. Det kunne fort ha blitt en gedigen fiasko, men gikk heldigvis bra. Makker var Geir Helgemo, og motparten var et polsk topp-par. Rundt bordet satt en haug med bakspillere. Vi var i gunstig sone og syd var giver. Etter pass fra Geir og nestemann satt jeg i som nord i 3. hånd med dette:

Jeg var i godt humør, hadde selvtillit og tenkte jeg nesten måtte gjøre noe nå. Bløffe, kanskje? Men med hva? 1 grand? Nei, det kan så alt for ofte gå galt, hvis makker har bra med verdier er vi fort helt ute og kjøre. 1 hjerter? 2 hjerter? 3 hjerter? Å sperreåpne er sikkert det tryggeste. Jeg falt imidlertid ned på en ren bløff og valgte åpningen 1 spar som har den fordelen at motpartens eventuelle spartilpasning blir tatt bort. Og om makker støtter spar så behøver det ikke bli så helt katastrofalt? Den åpningsmeldingen ville helt sikkert blitt godkjent som «psykisk melding» også i norsk bridge. Mer grovt villedende kan neppe en melding være.

Vel, meldingene videre gikk slik:

Nå ble jeg plutselig litt varm i hodet og ikke så full av selvtillit lenger. For en stakket stund kunne det se ut som jeg risikerte å bli spillefører i 2 spar doblet – neppe noen fest for andre enn motparten. Jeg husker jeg tenkte: «Hvis øst passer nå blir dette et av de mest pinlige øyeblikkene i min bridgekarriere, og det kan i så fall neppe toppes senere». Sekundene tikket og mitt hode ble varmere og varmere. Men så kom øst og reddet meg, og det med en dramatisk skivebom.

Ø/V hadde nemlig en litt finurlig definisjon på vests svarsdobling. Den var flertydig, og kunne innebære enten hjerterfarge eller begge minor. Øst satt med en monsterhånd og firekorts spar, og han «så» derfor - trodde han – at makkeren måtte ha hjerter. Så han smalt til med 6 hjerter med A-K-10 fjerde! De meldte seg rett opp i slem hvor trumfen var min sekskortsfarge! Vest som hadde singel hjerter trodde selvsagt ganske riktig at øst hadde en monsterhånd, men med en million hjerter. Dermed spilte de 6 hjerter med tre udoblede bet på 4-1 tilpassen hvor de kunne vunnet 6 kløver, 6 ruter, 6 grand og...6 spar (!).

Da blindemann ble lagt opp så øst umiddelbart at noe muffens hadde skjedd siden vest hadde trekorts spar. Han følte seg lurt og ropte på turneringleder før spillet kom igang. TL var tilfeldigvis polsk. Han fikk vite hva som hadde skjedd, gikk et par runder rundt bordet og sa: «spill videre». Jeg sverger på at jeg så et lite, svakt smil om munnen til turneringslederen. Han kom tilbake til bordet etter spillet var ferdig og spurte Helgemo om hvor mange ganger jeg hadde bløffet tidligere. «Ingen» sa Geir, helt korrekt. Du bløffer ikke når du spiller med Helgemo. «Resultatet står, lykke til videre», sa turneringslederen, og nå var smilet hans tydelig. Da spillet akkurat var ferdig var det spredt latter blant tilskuerne, og Geir lente seg under luka og sa på norsk til meg: «Vi venter med å le til vi etter sesjonen har kommet oss i baren». Da vi var i ferd med å skifte til neste runde kom han som hadde spilt 6 hjerteren bort til meg. Han hadde humor. Smilende sa han på sin gebrokne engelsk: «in final, you bluff me not».

Bare for å ha sagt det: Jeg oppfordrer IKKE TIL Å BLØFFE! Jeg tror det er kraftig overvurdert. Selv gjør jeg det sjelden, det som skjedde i Roma er nesten en engangsforeteelse. Viktigere enn hva jeg vanligvis gjør eller ikke gjør er å se på makkerpar som Helgemo-Helness og andre av de beste i verden. De bløffer sjelden. Det er mye som tyder på at en tøff, men solid stil har mer for seg. Verdensstjernen Zia er imidletid kjent som en bløffer. For ikke lenge siden sa han imidlertid: «Jeg bløffer nesten aldri lenger. Ryktet som en bløffmelder har løpt foran meg i alle de år, så nå behøver jeg ikke gjøre det, for de tror jo jeg er ute med fanteri uansett».